Følelser og fakta
Når Parat-bladet møter Jan Messel, forsker ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, trekker han i samtalens løp frem en lang rekke reelle, formelle, rasjonelle, politiske og mer følelsesmessige årsaker til at høyskoler i en årrekke har hatt et behov for å først å slå seg sammen med andre høyskoler og så til slutt lage universitet:
* Større frihet i å opprette studieprogrammer.
* Lettere å få støtte til internasjonalt samarbeid, særlig på overordnet nivå i form av forskningssamarbeid.
* Troen, ikke minst hos myndighetene, på at større institusjoner som forplikter seg til å styrke forskningsdelen av virksomheten, vil gi høyere kvalitet i alle ledd i virksomheten.
* Et universitet får mer penger.
* Et universitet tiltrekker seg flere studenter.
Messel, som er i ferd med å legge siste hånd på sin historiebok om OsloMet, er slett ikke like overbevist om at alle motivene over har like sterk rot i virkeligheten. Men at de i større eller mindre grad har spilt en rolle i universitetsdannelsen over mange år, tviler han ikke på. Troen på bedring av økonomien er ett eksempel.
- HiOA fikk egentlig ikke bedre økonomi etter overgang til universitet, sier Messel. Han legger til at det ikke har vært noe stort problem for hans institusjon, siden studenttilstrømmingen har


































































































