Kraftig kritikk fra både språkdirektør Åse Wetås og statsråd Ola Borten Moe har vår rektor Svein Stølen håndtert på en utmerket måte. Nå når den umiddelbare støyen har lagt seg er det på tide å forklare hvordan vi arbeider med språkbruk og det er naturlig å ta utgangspunkt i språkarbeidet knyttet til utviklingen av Senter for data- og beregningsvitenskap.
Det er ingen tvil om at det norske språk er under press, og som et språk som brukes daglig av relativt få mennesker i verden er presset særlig stort. Da jeg begynte å studere på slutten av 1970-tallet, kunne jeg ikke snakke engelsk, selv om engelskundervisningen i skolen på Gjøvik var aldeles utmerket og ga meg et godt grunnlag for det jeg skulle møte senere i livet. Mange hadde det trolig omtrent som meg på den tiden.
For dagens 19-åringer er situasjonen helt annerledes og man behøver ikke å lytte veldig lenge til dagens samtaler, særlig blant unge, før man oppdager nye engelske ord i norske setninger og hele «norske» setninger som domineres av engelsk. Dette er både en del av vanlig språkutvikling i en globalisert verden og tydelige tegn på presset som det norske språket er utsatt for. Men endringene er kraftfulle også andre steder i verden.
På 1990-tallet var det ikke uvanlig at vi måtte bruke tolk i prosjektmøter med kolleger fra ikke-engelskspråklige land i Europa. Jeg kan ikke erindre at det har skjedd de siste 15
