Tverrfaglig samarbeid mellom kommunen, psykolog og tannhelseteam bidrar til å identifisere barrierer og finne løsninger.
Individuell vurdering og god kommunikasjon med pasienter kan sikre gode resultater
Personer som sliter med langvarige psykiske lidelser har generelt dårligere tannhelse og mindre bruk av tannhelsetjenester, sammenlignet med resten av befolkningen. Dette innebærer at mange unngår eller går glipp av tannbehandling de har rett på som prioritert gruppe i offentlig tannhelsetjeneste.
Vi presenterer to kasus som illustrerer utfordringer og mulige løsninger i tannhelsetjenestens møte med pasienter med langvarige psykiske helseutfordringer, fra innledende samtale med psykolog og til kontroll to år etter ferdigstilt behandling. Vi erfarte at et tett samarbeid med avdeling psykisk helse i kommunen er nøkkelen til å etablere kontakt med og følge opp pasientene. Behandlingsplanen må individuelt tilrettelegges og være fleksibel over tid, slik at behandlingen kan gjennomføres på pasientens premisser. Et tilrettelagt tannhelsetilbud for denne pasientgruppen krever tid og ressurser, kompetanse og utstrakt samarbeid.
Den offentlige tannhelsetjenesten har et særlig ansvar for å ivareta oral helse hos sårbare grupper i samfunnet. Personer med langvarige eller alvorlige psykiske helseutfordringer er regnet som en prioritert gruppe og vil i mange tilfeller ha rett på gratis behandling innen norsk offentlig tannhelsetjeneste (1). Denne pasientgruppen har generelt dårligere oral helse enn normalbefolkningen (2, 3), der flere studier viser til svekket tannhelse og mindre bruk av tannhelsetjenester, sammenlignet med resten av befolkningen (4, 5).
Redusert oral helse for denne pasientgruppen er assosiert med selve den psykiske lidelsen, som angst og depresjon, men også forhold assosiert med bruk av medikamenter, livsstil og psykososiale forhold inkludert økonomiske utfordringer (4, 6). For mange i denne pasientgruppen er også tannbehandlingsangst en tilleggsbelastning som hindrer personen i å søke hjelp (7). Forskning peker også på at faktorer ved tannhelsetjenesten kan vanskeliggjøre tilgang og benyttelse av tjenesten for denne pasientgruppen (4, 5) Eksempler på rapporterte hindringer er praktiske forhold som for eksempel transport og timebestilling, men også forhold som omhandler kommunikasjon og kvaliteten på relasjonen til tannlegen og resten av tannhelseteamet samt måten tjenesten er organisert (5). Vi har for lite kunnskap om hvordan pasienter med langvarige psykiske lidelser opplever møtet med tannhelsetjenesten, og vi trenger kunnskap og kompetanse for bedre å kunne ta imot og legge til rette for at pasienter fra denne prioriterte gruppen skal få den tannhelsetilbudet de har rett på.
Hensikten med denne studien er å belyse noen dilemma i tannhelsetjenestens møte med pasienter som har langvarige psykiske helseutfordringer, og peke på noen mulige løsninger og fremgangsmåter for å kunne gjennomføre en så god behandling som mulig. Dette vil vi gjøre ved å presentere to kasuistikker fra et forskningsprosjekt om oral helse og tannbehandling for personer med langvarige psykiske lidelser. Forskningsprosjektet var initiert av Tannhelsetjenestens kompetansesenter Vestland (TkVestland) og ble planlagt og gjennomført i nært samarbeid mellom Stord tannklinikk og Stord kommune. Psykiatrisk sykepleier ansatt i kommunen ble engasjert i prosjektet i deltidsstilling blant annet for å holde kontakt med pasientene og sørge for transport og følge til tannklinikken etter behov. Som del av prosjektet ble det leaset bil med tanke på å kunne tilby transport til tannklinikken for de pasientene som hadde behov for dette.
Retten til gratis tannbehandling (prioritert gruppe C3) er knyttet til kontakt med kommunehelsetjenesten (psykiatrisk hjemmesykepleier) ukentlig i mer enn tre måneder. I samråd med teamet i psykiatrisk hjemmesykepleie valgte vi å inkludere alle faste brukere av tjenesten i prosjektet, uavhengig av om de hadde rett på gratis tannbehandling eller ikke. Bakgrunnen for dette var at hyppigheten av møter for mange brukere veksler over tid, uten at status og behov for støtte nødvendigvis er endret. Videre ser en også at noen pasienter mister retten til gratis tannbehandling fordi de trenger behandling i spesialisthelsetjenesten og ikke lenger har ukentlig psykiatrisk hjemmesykepleie. Skillet mellom gruppe C3 og F (betalende pasient) kan for denne gruppen fremstå som kunstig.
Prosjektet omfattet semistrukturert intervju med fokus på oral helse og tannbehandling, undersøkelse av oral status og tilrettelagt tannbehandling. Deltakelse i forskningsprosjektet var basert på frivillighet og samtykke og studien var godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK vest 2015/1724-1). Kasuistikkene er anonymisert og det er i noen grad gjort justeringer ved å benytte data fra flere deltakere for å motvirke at enkeltpersoner identifiseres. Fotografier og røntgenbilder er presentert etter samtykke fra pasienten.
Kasus 1
Dette er en mann på 28 år som sist hadde kontakt med tannhelsetjenesten for seks år siden. Han har langvarige depressive plager og perioder med nedstemthet og selvmordsproblematikk. Han har bak seg flere innleggelser ved psykiatrisk spesialenhet i forbindelse med alvorlig selvmordsforsøk. Han har funksjonsnedsettelse etter ulykke som på noen måter hemmer kommunikasjonen med helsepersonell.
Han har hatt gratis tannbehandling og mistet rettigheter etter en periode fordi avtalene med psykiatrisk hjemmesykepleie ble sjeldnere enn ukentlig. De periodene han har hatt rett til gratis tannbehan
