De senere år er det blitt økende oppmerksomhet rundt de sammensatte vanskene barn med tiltak fra barnevernet har. Undersøkelser har vist at alt fra 30 til 70 prosent av barn med tiltak fra barnevernet har psykiske vansker (Havnen, Jakobsen og Stormark 2009; Iversen, Havik, Jakobsen og Stormark 2008) samt sosiale og faglige vansker i skolen (Havik 2003; Iversen, Hetland, Havik og Stormark 2010; Skilbred og Havik 2011; Vinnerljung, Oman og Gunnarson 2005). Oppfølgingsundersøkelser indikerer også at de som unge voksne har betydelig dårligere psykisk helse, lavere utdanning og dårligere tilknytning til arbeidslivet (Kristoffersen 2005). Barnas vansker knyttet til skole og helse kan oppfattes å ligge utenfor barnevernets primære mandat. I en utviklingsøkologisk forståelse er det imidlertid viktig å se barn og unges utvikling i et helhetlig og tverrfaglig perspektiv (Bronfenbrenner 2004). Etter vår vurdering bør derfor utredning og tiltak for barnevernsbarna også fokusere på disse områdene, slik at barneverntjenesten og samarbeidspartnere så tidlig som mulig kan iverksette nødvendig utredning og tiltak for å motvirke skole- og/eller helseproblemer.
Formålet med denne artikkelen er for det første å undersøke om bruk av kartleggingsverktøy bidrar til å identifisere psykiske, somatiske og skolerelaterte vansker hos barn som allerede har tiltak fra barnverntjenesten. Videre ønsket vi å belyse saksbehandleres erfaringer med bruk av slike kartleggingsverktøy i samarbeidet med foreldre, helsestasjon og skole.
Det empiriske grunnlaget er hentet fra et pilotprosjekt som ble gjennomført i en kommunal barneverntjeneste på Vestlandet. Prosjektet ble gjort mulig gjennom økonomisk støtte fra stiftelsen Wøyen, og er et faglig samarbeid mellom Regionalt kunnskapssenter for barn og unge - psykisk helse og barnevern - (RKBU Vest, Uni Helse) og Hemil-senteret (UiB). Prosjektet ble godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, Vest-Norge (REK Vest) høsten 2009.
Bruk av standardiserte kartleggingsverktøy
I strategi for FoU-arbeidet til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) og Barne, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for perioden 2009 til 2012 understrekes betydningen av å benytte standardiserte kartleggingsverktøy i alle faser av barnevernsarbeidet.
I Norge har utredningsmalen til Kvello (2010) fått stor utbredelse. Grunnen til dette kan være at den gir barnevernsarbeiderne et etterlengtet kunnskapsbasert verktøy for å innhente og systematisere observasjoner og konklusjoner. Per i dag er eventuelle effekter av modellen i liten grad dokumentert gjennom forskning, men tilsvarende modeller for barnevernets omsorgsvurderinger er utviklet eksempelvis i England og Sverige (Cleaver et al. 2008, Socialstyrelsen 2006). Det er imidlertid viktig å skille mellom utredningsmaler, som de nevnte, som har som målsetting å vurdere barnets omsorgssituasjon og det som er sentralt i denne artikkelen: Utprøving av enkle standardiserte kartleggingsverktøy som tar sikte på å få fram systematisert kunnskap om barnet og eventuelle behov for videre utredning.
Både blant forskere og praktikere er det uenighet om hvilken betydning standardiserte kartleggingsverktøy har som kunnskapskilde for utredning av barn (Backe-Hansen 2009; Egelund og Sundell 2000, Munro 2004). Argumentasjonen for bruk av standardiserte verktøy handler i første rekke om at det kan gi mer pålitelig og presis kunnskap enn om man ikke anvender slike instrumenter. Levitt (2009) argumenterer for at bruk av standardiserte kartleggingsverktøy er viktig både for å identifisere problemer og for å forsikre seg om at barnet mottar den hjelp det trenger. Hun henviser i denne sammenheng til forskning som viser at samtaler med barn og foreldre kombinert med bruk av standardiserte kartleggingsverktøy, mer enn samtale og klinisk skjønn alene, øker muligheten for å identifisere barnets problemer. I England er kartleggingsverktøy mye brukt, eksempelvis krever nå myndighetene at omsorgspersoner for barn og unge som har bodd i fosterhjem eller institusjon minst ett år, årlig anvender Strenghts and Difficulties Questionnaire (SDQ) for kartlegging av barnets psykiske helse (Goodman og Goodman 2012).
Skepsisen mot bruk av standardiserte kartleggingsverktøy dreier seg blant annet om at prosesser som fører til at barn kommer i risikoposisjoner er for komplekse til å fanges opp av standardiserte verktøy. Flere vil også hevde at det ikke er tilstrekkelig forskningsmessig kunnskap for å konstruere slike verktøy, og at verktøy som er utviklet i en kultur ikke uten videre kan overføres til en annen (Egelund og Sundell 2000). Munro (2011) har i sin evaluering av det engelske barnevernsystemet vært opptatt av den økte «byråkratiseringen» i barnevernet. Hun konkluderer med at prosedyrer og standarder for innsamling av data er helt nødvendig for å sikre tilstrekkelig kvalitet på tjenestene. Det advares imidlertid mot at for omfattende bruk av standardiserte skjemaer og rapporteringssystemer kan gå på bekostning av direkte kontakt med barnet og familien, og gi barnevernsarbeideren begrensede muligheter for å foreta selvstendige faglige vurderinger.
I offentlige dokumenter og fagtidsskrifter ser det ut til at diskusjoner om evidensbasert praksis og kunnskapssyn engasjerer sosialarbeidere. Hodge et al. (2011) foretok en gjennomgang av de 100 mest siterte artiklene i refereebaserte tidsskrift på fagfeltet sosialt arbeid i tidsrommet 2000 til 2009. Gjennomgangen viste at de mest innflytelsesrike artiklene inneholdt teoretiske diskusjoner knyttet til evidensbasert praksis, kunnskapssyn og forskning på egen profesjon. I norsk og internasjonal forskningslitteratur er det imidlertid få empiriske studier av barnevernsarbeidernes bruk av standardiserte kartleggingsverktøy. I Søgne prøvde saksbehandlerne ut det standardiserte kartleggingsverktøyet Achenbach System of Empirically Assessment (ASEBA), som er et mer omfattende kartleggingsverktøy enn SDQ, i barnevernundersøkelsen (Nordstoga 2006). Evalueringen viste at ASEBA hadde stor betydning når det gjaldt ny kunnskap om barnets psykiske vansker og bidro til at barneverntjenesten ble sikrere når de henviste barn videre i hjelpeapparatet. For selve konklusjonen på barnevernundersøkelsen så det ut til at ASEBA hadde mer indirekte betydning. McNamara og Neve (2009) fant at mange australske og italienske sosialarbeidere utviste en viss skepsis mot å ta i bruk standardiserte kartleggingsverktøy. De framhever derfor betydningen av at implementering og evaluering bør skje i tett samarbeid mellom myndigheter, praktikere og forskere. Sosialarbeiderne var mest positiv til kartleggingsverktøy som i tillegg til å identifisere barnets problemer også kartla barnets sterke sider, eksemplifisert gjennom SDQ. Tilsvarende funn ble gjort av Whyte og Campbell (2008) i en undersøkelse blant irske sosialarbeidere. De framhevet, som sine australske kolleger, at SDQ fikk konkretisert styrker og svakheter, men bidro også til validering av eget klinisk skjønn. God opplæring i tolkning og formidling av resultater ble framholdt som avgjørende for hensiktsmessig bruk av SDQ.
Beskrivelse av prosjektet
Målgruppen for prosjektet var barn og unge i alderen fire til 17 år med tiltak fra barneverntjenesten. Kommunen som deltok i prosjektet har i underkant av 14 000 innbyggere og en barneverntjeneste med sju saksbehandlere, samt leder og merkantilt ansatte. Da prosjektet startet opp hadde kommunen 100 barn med tiltak, 83 barn med hjelpetiltak og 17 barn under omsorg. Andelen barn med tiltak utgjorde tre prosent av barn og unge i alderen 0 - 17 år, og tilsvarer landsgjennomsnittet. Prosjektet var forankret i barneverntjenesten, og var tverretatlig ved at det involverte helsestasjon og skolen. Barneverntjenesten hadde ikke tidligere erfaring med systematisk bruk av standardiserte kartleggingsverktøy. De hadde imidlertid over lengre tid arbeidet med en modell som tok sikte på å involvere foreldre mer aktivt i så vel avklaring som undersøkelse av meldinger til barneverntjenesten (Skilbred, Havik og Iversen 2007).
Prosjektet hadde tre faser: Forankring - Iverksetting - Evaluering. For å sikre en god forankring av prosjektet ble det gjennomført et fellesmøte med ledere fra barneverntjenesten, skoleseksjon, helsestasjon, PPT og BUP. Forskernes forslag til kartleggingsverktøy ble presentert og diskutert. Samarbeidsrutiner og ansvarsdeling mellom barneverntjenesten, samarbeidspartnere og forskerne ble konkretisert.
Alle barna i prosjektet hadde vært i kontakt med barneverntjenesten i seks måneder eller mer. Barneverntjenesten hadde ansvar for å be foreldre, barnet selv (hvis eldre enn 11 år), helsestasjon og skole besvare de utvalgte skjemaene. Samarbeidspartnerne forpliktet seg til å gjennomføre sin del av kartleggingen, samt være med på å vurdere om det var behov for videre utredning og tiltak. Barneverntjenesten var ansvarlig for innhenting og scoring av skjemaene.
Forskerne sto for opplæring og oppfølging av barneverntjenesten samt evaluering av prosjektet. Opplæringen besto i å presentere, drøfte og rollespille bruk av kartleggingsverktøyene, scoring av skjemaene og tilbakemeldingssamtaler med familiene.
Oppfølgingen besto av diskusjonsmøter knyttet til prosjektets framdrift og «faglig input» i form av innlegg om temaer som var relevante for prosjektet. Hvordan barna scoret på kartleggingsverktøyene, saksbehandlernes erfaringer med bruk av kartleggingsverktøyene og det tverretatlige samarb
