Du har mest sannsynlig hørt Ole Christen på et foredrag, eller han har sittet hjemme ved kjøkkenbordet ditt, der han har spurt om å få te i stedet for kaffe, og har hjulpet deg med å sette ord på spørsmålene ingen tør å spørre i forbindelse med et eierskifte i landbruket.
- Noen tror det er de tingene som sies, som skaper konflikter, men det er heller de tingene som ikke sies, som gjør det, sier Hallesby.
Vi sitter på kontoret hans, på hjørnet av en driftsbygning på en gård på en åker klemt innimellom veier og boligfelt, bare noen kilometer sør for Tønsberg i Vestfold. Ole Christen Hallesby er nok mest kjent som rådgiver for eiendomsoverdragelser og som foredragsholder, men han har en langt mer jordnær forhistorie enn hva jobben tilsier.
DEN GRØNNE BØLGENFor farfaren til Ole, som han deler navn med, og som var mest kjent som predikant og for den store helvetes-debatten på 1950-tallet, var fra en gård i Aremark i Østfold. Den overtok Ole midt på på 70-tallet, etter å ha gått både på Tomb jordbruksskole og på Norges landbrukshøgskole.
- Jeg er Oslo-gutt og er født og oppvokst på Grefsen, med en far som var lektor i gammelgresk. Men dette var jo midt i den grønne bølgen og i kjølvannet av opptrappingsvedtaket, så jeg var veldig interessert i å prøve meg som gårdbruker. Det endte imidlertid med at jeg ga opp å være gårdbruker etter bare ti år. Den praktiske delen ble for vanskelig for meg, forklarer han.
Innsikten han fikk av å være skogbruker og sauebonde i ti år, var at kompetanse består av tre ting. Den ene delen er kunnskapsdelen, som gjør at du vet hvorfor du skal skifte olje på traktoren eller gjødsle med et gitt antall kilo nitrogen på en bestemt åker. Det er holdningsdelen; at du faktisk foretar oljeskiftet på et gitt tidspunkt eller gjødsler åkeren når næringsstoffene trengs. Og det er den praktiske delen; den fysiske gjennomføringa av arbeidsoppgaven.
- Si at jeg skal skifte dekk på bilen min. Der en annen gårdbruker bare hadde treng
