La oss gjerne diskutere det. Men aller først, som rettshistoriker er Sunde formentlig også historiker. Argumentet om å lære av historien skulle for de fleste historikere være nokså problematisk. Spørsmålet er grundig drøftet både på fagfilosofisk grunnlag, metodegrunnlag og innenfor historiefaget ellers.
Som historiker vet Sunde egentlig at argumentet ikke har noe innhold, men hva tyr man vel ikke til når man skal gjøre seg populær blant lesere som heller ikke kjenner historiefagets metodespørsmål?
FØLG SPRÅKDEBATTEN HER:
- For utfordrende for dem å diskutere
Debatten etter har hittil båret preg av følelsesladde og til dels desavuerende karakteristikker (advokat Farooq Ansari i VG 29. april 2020 og), for ikke å si personangrep (jusprofessor Beate Sjåfjell i DN 29. april 2020) og stråmannsargumentasjon (og).
Felles for dem er et meget selektivt forhold til hva jeg har sagt, for eksempel slik at jusstudenters behov for å beherske norsk på et eksepsjonelt høyt nivå (høyere enn de fleste nordmenn gjør) kommer helt i bakgrunnen. Det forhold at man for å bli en god advokat eller dommer også må ha en eksepsjonelt god forståelse av norsk kultur og kunne bygge et resonnement på en norsk kulturell og juridisk konformitet (bedre enn de fleste nordmenn), rakk jeg knapt å si noe mer om, før motstemmene var ute med en helt annen agenda enn å diskutere innholdet i dette. Det ble kanskje for utfordrende for dem å diskutere noe annet enn det de hadde en oppskrift på fra før - å bekjempe en angivelig rasist!
Nynorsk - mer enn en motkultur?
Når jeg nå velger å svare Sunde og ikke de andre, er det fordi han ikke gjør bruk av slik argumentasjon. I stedet forsøker han å trekke en parallell til nynorskens kår blant jurister gjennom de siste godt og vel 100 årene. Hans narrativ synes å være at de sneversynte, arrogante og fordomsfulle riksmålsmennene etter hvert måtte gi tapt for selve det naturrettslige gjennombrudd av nynorsk, til tross for at det er et a
