Arkitektur N
23.06.2021
Oslo og København har siden nittitallet opplevd stort utviklingspress. Tradisjonell industri er blitt nedlagt og industrimiljøer er blitt utviklet for å gi plass til ny bruk med kultur-, næring- og boligformål.
... Utviklingsprosessene knyttet til industrimiljøene Kværnerbyen og Vulkan i Oslo, samt Carlsberg Byen og Kødbyen i København avslører ulike ideer og praksis for forvaltning og utvikling av den industrielle bygningsarven.1. Begrepene «transformasjon» og «byomdannelse» inngår i de overordnede kommuneplanene i henholdsvis Oslo og København, noe som innebærer prinsipielle valg som danner ulike utgangspunkt for utvikling.2 Bruken av begrepene i overordnede planer peker på en ulik holdning til industriarven og handlingsrom for utvikling av industrimiljøene. I Oslo har transformasjon blitt oppfattet som engangshendelser, noe som har resultert i omfattende riving og tap av industrimiljøer. I København har byomdannelse derimot blitt knyttet til bærekraftige utviklingsprosesser, hvor vektlegging av industrihistoriske, strukturelle og bruksmessige sammenhenger har resultert i større grad av miljøbevaring.
Transformasjon av industrimiljøer i Oslo
«Transformasjon» er et førende begrep i planleggingen av Oslo.3 Utpekte transformasjonsområder («T-områder») i kommuneplanens arealdel åpner opp for omfattende sanering og høy grad av utnyttelse, som resulterer i en utforming som påvirker opplevelsen av industrimiljøene og tilstøtende bymiljøer.4 Transformasjonsområdene i kommuneplanen åpner opp for bygningshøyder på 33-42 meter uavhengig av situasjon, noe som utgjør et større handlingsrom for utvikling enn det som tillates i øvrige områder i byen.5 «T-områdene» i Oslo erstattet tidligere byfornyelses- og saneringsområder i kommuneplanen og transformasjonsprosesser har siden tatt utgangspunkt i byfornyelse («urban renewal»).6 Denne forståelsen knytter seg til modernistiske planidealer og praksis med bysanering, hvor grunnprinsippene innebærer omfattende riving og fornying med etablering av nye bygninger, gate- og byromsstrukturer.7 Urbanisten og arkitekten Karl Otto Ellefsen har tidligere beskrevet resultatene av verneog utviklingspraksisen i Oslo som «narrativt vern», hvor vernet i praksis har lagt vekt på fragmenter, fortellinger og anekdoter, fremfor overordnede strukturer og byhistoriske trekk.8 Dette kommer blant annet som følge av at siden 1980-tallet har utviklingsprosessene blitt nyliberale, prosjektbaserte og utbyggerinitierte.9 Dette har skjedd samtidig som plan- og bygningsetatens rolle har endret seg fra å være en myndighet («government») som planlegger, til en forvalter («governance») som stiller krav og forhandler gjennom reguleringsplanprosessene som initieres av utbyggerne.10 Med valget av transformasjon og byfornyelse som overordnet planprinsipp i kommuneplanen av 2005, ble sanering et utgangspunkt for forhandling om grad av vern av industrimiljøene Kværnerbyen og Vulkan.11 Forhandlingene mellom Plan- og bygningsetaten, Byantikvaren og utvikler i reguleringsplanprosessene kan sies å ha resultert i «narrativt vern», bevaring av enkelte bygninger og industrielementer som minnesmarkører fremfor helhetlige industrimiljøer.
Kværnerbyen var i sin storhetstid kjent for produksjon av vannkraftturbiner, og var på et tidspunkt en av Oslos største industriarbeidsplasser.12 Området er i senere tid blitt kjøpt opp og utviklet av OBOS. Kværnerbyen befinner seg i et dalstrøk, men tettheten og høyden på nybyggene gjør at man i mange situasjoner ikke ser høydedragene eller bygningsmiljøene rundt. Mangelen på sammenhenger innad i industrimiljøet, mot tilstøtende bymiljøer og landskap gjør at de gjenværende industribygningene, som Munkehagen bad (nå barnehage), oppleves som fremmedelementer i den nye situasjonen. Flere eksempler på «narrativt vern» er å finne i Kværnerbyen. Her er industrihistoriske gatenavn brukt for å gi en tilknytning til historien. Det er også brukt industrielle elementer i landskapsutformingen for å gi bymiljøet en industriell karakter, men ofte er ikke disse elementene bevart i sin opprinnelige situasjon. Et eksempel er Peltonhjulet Berta, som opprinnelig ble produsert på stedet og senere brukt i vannkraftproduksjon på Skjomen kraftverk i Nordland. Det er nå å finne som et dekorativt element på det sentrale torget foran glassfasaden på den transformerte Kværnerhallen (Smeltedigelen 1).13 I Kværnerbyen ble «midlertidighet» brukt som et virkemiddel i markedsføringen tidlig i utviklingen. Som en del av kulturprogramsamarbeid mellom OBOS og boligeiere ble industrihaller lånt ut gratis og intensjonen var å etablere et kulturhus i Verkstedhallen (Turbinveien 30).14 Reguleringsplanendringer i ettertid gjorde at Verkstedhallen fikk vike for boligsameiet Kværnerdammen Borettslag, til tross for at Byantikvaren frarådet dette sterkt.15 Etter forhandlinger mellom Byantikvaren og utvikleren OBOS om verneomfanget, gjenstår nå bare en del av langfasaden mot Fyrhuset og en del av gavlveggen mot det nye vannspeilet. Resultatet oppfattes som en svekkelse av industrimiljøets tidligere strukturelle sammenhenger med gjenstående industribygninger på den nærliggende Jøtultomta, samtidig som den bruksmessige fleksibiliteten for innbyggerne i området er blitt redusert.
Vulkan er et tidligere industriområde ved Akerselva i Oslo, som fra slutten av 1800-tallet ble kjent for sin produksjon av stålbroer til jernbane og vei. Området er nå transformert til en bydel med variert bruk innen kultur og næring. Det sentrale plangrepet her ble kalt «bruddet», og gikk ut på å rive deler av det tidligere broverkstedet (nå Mathallen). Bruddet gjorde samtidig at det ble plass til miljøstiftelsen Bellona sitt hovedkontor.16 Byantikvaren fremmet et alternativt planforslag, som muliggjorde en forbindelse mellom og bevaring av begge sider av et mindre brudd, men fikk ikke gjennomslag.17 Utviklingen har likevel resultert i en viss grad av bevaring av industrimiljøsammenhenger, takket være sammenhengende bygningsstrukturer (nå Mathallen og Dansens hus) og deres nære relasjon til elva. Parkdraget mellom industribygningene på den ene siden av elva og Nedre Foss gård og kornsiloene (nå studentboliger) på den andre, danner en visuell sammenheng. Det bidrar til at industribygningene ikke oppfattes som enkeltstående elementer, men som en del av et større industrimiljø langs Akerselva.
Utvikler Aspelin Ramm påpeker at transformasjon av industrimiljøet startet omtrent «da kulturnæringene' for alvor ble et sentralt begrep innenfor byutviklingens bevissthet».18 På Vulkan er industribygningene som huser Mathallen og Dansens hus blitt brukt som signalbygg for å trekke beboere og brukere til området. Nye bygninger
Gå til medietTransformasjon av industrimiljøer i Oslo
«Transformasjon» er et førende begrep i planleggingen av Oslo.3 Utpekte transformasjonsområder («T-områder») i kommuneplanens arealdel åpner opp for omfattende sanering og høy grad av utnyttelse, som resulterer i en utforming som påvirker opplevelsen av industrimiljøene og tilstøtende bymiljøer.4 Transformasjonsområdene i kommuneplanen åpner opp for bygningshøyder på 33-42 meter uavhengig av situasjon, noe som utgjør et større handlingsrom for utvikling enn det som tillates i øvrige områder i byen.5 «T-områdene» i Oslo erstattet tidligere byfornyelses- og saneringsområder i kommuneplanen og transformasjonsprosesser har siden tatt utgangspunkt i byfornyelse («urban renewal»).6 Denne forståelsen knytter seg til modernistiske planidealer og praksis med bysanering, hvor grunnprinsippene innebærer omfattende riving og fornying med etablering av nye bygninger, gate- og byromsstrukturer.7 Urbanisten og arkitekten Karl Otto Ellefsen har tidligere beskrevet resultatene av verneog utviklingspraksisen i Oslo som «narrativt vern», hvor vernet i praksis har lagt vekt på fragmenter, fortellinger og anekdoter, fremfor overordnede strukturer og byhistoriske trekk.8 Dette kommer blant annet som følge av at siden 1980-tallet har utviklingsprosessene blitt nyliberale, prosjektbaserte og utbyggerinitierte.9 Dette har skjedd samtidig som plan- og bygningsetatens rolle har endret seg fra å være en myndighet («government») som planlegger, til en forvalter («governance») som stiller krav og forhandler gjennom reguleringsplanprosessene som initieres av utbyggerne.10 Med valget av transformasjon og byfornyelse som overordnet planprinsipp i kommuneplanen av 2005, ble sanering et utgangspunkt for forhandling om grad av vern av industrimiljøene Kværnerbyen og Vulkan.11 Forhandlingene mellom Plan- og bygningsetaten, Byantikvaren og utvikler i reguleringsplanprosessene kan sies å ha resultert i «narrativt vern», bevaring av enkelte bygninger og industrielementer som minnesmarkører fremfor helhetlige industrimiljøer.
Kværnerbyen var i sin storhetstid kjent for produksjon av vannkraftturbiner, og var på et tidspunkt en av Oslos største industriarbeidsplasser.12 Området er i senere tid blitt kjøpt opp og utviklet av OBOS. Kværnerbyen befinner seg i et dalstrøk, men tettheten og høyden på nybyggene gjør at man i mange situasjoner ikke ser høydedragene eller bygningsmiljøene rundt. Mangelen på sammenhenger innad i industrimiljøet, mot tilstøtende bymiljøer og landskap gjør at de gjenværende industribygningene, som Munkehagen bad (nå barnehage), oppleves som fremmedelementer i den nye situasjonen. Flere eksempler på «narrativt vern» er å finne i Kværnerbyen. Her er industrihistoriske gatenavn brukt for å gi en tilknytning til historien. Det er også brukt industrielle elementer i landskapsutformingen for å gi bymiljøet en industriell karakter, men ofte er ikke disse elementene bevart i sin opprinnelige situasjon. Et eksempel er Peltonhjulet Berta, som opprinnelig ble produsert på stedet og senere brukt i vannkraftproduksjon på Skjomen kraftverk i Nordland. Det er nå å finne som et dekorativt element på det sentrale torget foran glassfasaden på den transformerte Kværnerhallen (Smeltedigelen 1).13 I Kværnerbyen ble «midlertidighet» brukt som et virkemiddel i markedsføringen tidlig i utviklingen. Som en del av kulturprogramsamarbeid mellom OBOS og boligeiere ble industrihaller lånt ut gratis og intensjonen var å etablere et kulturhus i Verkstedhallen (Turbinveien 30).14 Reguleringsplanendringer i ettertid gjorde at Verkstedhallen fikk vike for boligsameiet Kværnerdammen Borettslag, til tross for at Byantikvaren frarådet dette sterkt.15 Etter forhandlinger mellom Byantikvaren og utvikleren OBOS om verneomfanget, gjenstår nå bare en del av langfasaden mot Fyrhuset og en del av gavlveggen mot det nye vannspeilet. Resultatet oppfattes som en svekkelse av industrimiljøets tidligere strukturelle sammenhenger med gjenstående industribygninger på den nærliggende Jøtultomta, samtidig som den bruksmessige fleksibiliteten for innbyggerne i området er blitt redusert.
Vulkan er et tidligere industriområde ved Akerselva i Oslo, som fra slutten av 1800-tallet ble kjent for sin produksjon av stålbroer til jernbane og vei. Området er nå transformert til en bydel med variert bruk innen kultur og næring. Det sentrale plangrepet her ble kalt «bruddet», og gikk ut på å rive deler av det tidligere broverkstedet (nå Mathallen). Bruddet gjorde samtidig at det ble plass til miljøstiftelsen Bellona sitt hovedkontor.16 Byantikvaren fremmet et alternativt planforslag, som muliggjorde en forbindelse mellom og bevaring av begge sider av et mindre brudd, men fikk ikke gjennomslag.17 Utviklingen har likevel resultert i en viss grad av bevaring av industrimiljøsammenhenger, takket være sammenhengende bygningsstrukturer (nå Mathallen og Dansens hus) og deres nære relasjon til elva. Parkdraget mellom industribygningene på den ene siden av elva og Nedre Foss gård og kornsiloene (nå studentboliger) på den andre, danner en visuell sammenheng. Det bidrar til at industribygningene ikke oppfattes som enkeltstående elementer, men som en del av et større industrimiljø langs Akerselva.
Utvikler Aspelin Ramm påpeker at transformasjon av industrimiljøet startet omtrent «da kulturnæringene' for alvor ble et sentralt begrep innenfor byutviklingens bevissthet».18 På Vulkan er industribygningene som huser Mathallen og Dansens hus blitt brukt som signalbygg for å trekke beboere og brukere til området. Nye bygninger
