I fjor høst blottla hun livet sitt i beste sendetid på NRK. Den store hemmeligheten, skammen, avmakten, nedturene. Alle skulle få vite om det.
Nå sitter hun på en barkrakk ved et langbord på kafeen med det lite oppløftende navnet Suicide Sue, bare noen minutters gange fra leiligheten hun leier i den hippe bydelen Prenzlauer Berg i Berlin. Beina dingler i lufta. Hun klør seg på kinnet og smiler. Ordene fosser ut med skarrende r-er.
Linda var 18 år og hadde flytta fra hjemstedet Frekhaug da hun ble voldtatt. Det er brent inn på netthinnen. Hun glemmer ikke de absurde tankene hun fikk der hun lå, som hvor flaut det ville vært hvis noen fant henne død med den teite trusa. Hun skammet seg. Linda fortalte lærerne på skolen hva som hadde skjedd. De ba henne bestille en legetime. Hun ble frarådet å anmelde.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
- Jeg fant vel ut at fortrengning ikke var riktig medisin, sier Linda Steinhoff. Gordon Welters
En dag for litt over fire år siden knakk hun sammen. Linda ble lagt inn på sykehus. Etter mange prøver kom legene fram til at hun hadde dissositativ gangforstyrrelse; hun hadde fortrengt voldtekten så lenge at hun hadde glemt å gå. Linda havnet i rullestol.
- Jeg fant vel ut at fortrengning ikke var riktig medisin, og forsto at jeg heller måtte konfrontere problemet.
På det tidspunktet var hun så vidt i gang med sitt nye filmprosjekt - en dokumentarfilm om voldtekt. Linda ville lage en objektiv og faktabasert film. Et intervju med en dømt voldtektsmann i fengsel endret alt. Han men
