(Professor Peter Arbo holdt dette innlegget under presentasjonen av årets Tilstandsrapport i høyere utdanning i dag, tirsdag9.mai).
Fusjoner i høyere utdanning kan ha ulike formål. De kan være drevet fram ovenfra eller nedenfra, med varierende intern og ekstern støtte. De kan omfatte to eller flere institusjoner, og disse kan være av samme eller forskjellig institusjonskategori, være like eller komplementære i sin fagprofil, ha samme eller ulik størrelse, og de kan være geografisk samlokalisert eller spredt. Vi vet en god del om hva som øker sannsynligheten for at fusjoner skal bli vellykket, men hver enkelt fusjon vil ha sinesærtrekk.
Høgskolereformen i 1994 var påtvunget ovenfra. Gudmund Hernes hadde sin masterplan. Reformen omfattet ett skoleslag, nemlig høgskoler, og de fleste skolene som ble slått sammen var i utgangspunktet lokalisert relativt nærthverandre.
Strukturreformen som den nåværende regjeringen la opp til i 2014, er annerledes. Her har regien i større grad vært overlatt til de enkelte institusjonene. Utfallet har dermed vært avhengig av rektorer som klarer å etablere en god dialog og styrer som fatter positive vedtak. Mange av sammenslåingene har også vært mellom universiteter og høgskoler. I tillegg har vi nå fått institusjoner med studiesteder spredt over flere fylker og storeavstander.
Høgskolereformen i 1994 ble tenkt innenfor rammen av et binært eller tosporet utdanningssystem, med et klart skille mellom universiteter og høgskoler. Men paradoksalt nok bidro reformen - sammen med innføringen av felles lov, felles stillingsstruktur, felles gradsstruktur - til å viske ut skillet. I dag er den gamle todelingen i ferd med å forsvinne. Når den neste runden med høgskoler oppnår universitetsstatus, vil vi i praksis ha et enhetlig system, men med et tydeligere internthierarki.
Alle fusjoner er krevende. De rokker ved identiteter, etablerte systemer og innarbeidete rutiner. Clark Kerr sammenlignet i sin tid det å endre et universitetet må å flytte en kirkegård. Det er hardt arbeid og liten hjelp å få fra de interne, sa han. Jeg kan ikke si at denne beskrivelsen er dekkende for de erfaringene jeg selv har fra fusjonene i Nord-Norge og på Innlandet. Disse sammenslåingene har gått forholdsvis greit, og de er kommet på plass gjennom god tilslutning og deltakelse fra de ansatte.
