Handikapnytt
14.10.2021
Bokaktuelle Jan Grue gleder seg over den positive åpenheten hos dagens unge. Selv måtte han bli nærmere 40 år for å finne en identitet som funksjonshemmet.
Jan Grue er i vinden, men setter av tid til Handikapnytt hjemme i leiligheten på Grünerløkka i Oslo. Hans nye bok «Hvis jeg faller - en beretning om usynlig arbeid» høster strålende kritikker. Samtidig er den forrige boka «Jeg lever et liv som ligner deres» oversatt til engelsk og nylig rost opp i skyene av Hollywood-skuespiller Michael J. Fox som anmelder for storavisen New York Times.
Fox, ja. Som gestaltet rollen som Marty McFly i «Tilbake til fremtiden»-filmene, og selv har hatt en parkinsondiagnose i over 30 år. Han mener Grue blant annet «deler verdifull innsikt i menneskets tilstand».
- Det er veldig hyggelig, kommenterer forfatteren.
Han er begeistret over å bli anmeldt av NY Times, men tar ikke av - forankret som han er i akademias korrekthet og stramme rammer. Og der Marty hadde tidsmaskinen i den amerikanske bilen DeLorean DMC-12, har Grue Permobilen. Den går langt fra like fort. Men med erfaringene som rullestolbruker, gjennom mange år med studier i Norge og USA, professorat ved Universitetet i Oslo og en rekke bokutgivelser, vil Grue bidra til å ta funksjonshemmedes livsvilkår framover til framtiden.
Det som ingen ser
Og framtiden er nå. I «Hvis jeg faller» tar han leserne med inn i sårbarheten som følger med kronisk sykdom og funksjonshemning. Jan Grue har muskelsykdommen spinal muskelatrofi. Han deler historier, erfaringer og betraktninger fra eget liv og viser hvordan samfunnet møter denne sårbarheten med et krav om usynlig arbeid. Det arbeidet den som har kroppslige utfordringer - og også de pårørende - må gjøre, men som ingen ser.
Hvordan et arbeidsopphold ved Berkeley i USA krever år med forberedelser ingen aner noe om, for eksempel. Timer og dager i telefonen for å undersøke, sikre, få bekreftelse eller bli sendt videre i systemet der noen andre kanskje kan svare. Finne tilrettelagt hus. Forsikre seg om at rullestolen kommer med og av og videre. Forberede hverdagen i detalj så ting skal fungere, og se hvor godt det da kan gå. For så i neste øyeblikk erfare at en kjede aldri er sterkere enn det svakeste ledd.
Et nødvendig ord
Grue inviterer inn på kjøkkenet. Sist Handikapnytt intervjuet ham, var i anledning boka som nå er oversatt og ute i USA. Der valgte Grue å bruke ordet «funksjonshemmet» én gang. I «Hvis jeg faller» er det annerledes.
- Denne gangen trenger du det ordet, skriver du. Hva skjedde?
- Da jeg arbeidet med den forrige boken, hadde jeg jobbet på funksjonshemningsfeltet i 10 år. Funksjonshemmet var et jobbpreget ord, det tilhørte politikken, akademia. Jeg ville jobbe med et litterært språk.
Grue skrev om kroppslig sårbarhet, noe langt flere enn mennesker med funksjonsnedsettelse kan identifisere seg med. Han ville ikke at ordet funksjonshemmet skulle sperre for denne identifikasjonen.
Denne gangen, derimot, kan ordet forene. Skape gjenkjennelse. Tilhørighet.
- Boken handler mye om sårbarhet, men også veldig mye om solidaritet. Begrepet «funksjonshemmet» er viktig for å kunne snakke om solidaritet og et fellesskap på tvers. En paraplyorganisasjon som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, for eksempel, har indirekte med veldig forskjellige kroppslige erfaringer å gjøre, og det jo også et organisasjonssystem hvor det har vært mye konflikter opp gjennom. Men det er samtidig et system der mange har opplevd en fin solidaritet på tvers. Enten man er kortvokst, har nedsatt syn eller hørsel eller har en diagnose som griper inn i utviklingshemmetfeltet, er det en del erfaringer som går igjen og noe som man har til felles. Hvis jeg skulle prøve å skrive om det, trengte jeg funksjonshemmet-ordet.
Budskap som treffer
I boka iscene
Gå til medietFox, ja. Som gestaltet rollen som Marty McFly i «Tilbake til fremtiden»-filmene, og selv har hatt en parkinsondiagnose i over 30 år. Han mener Grue blant annet «deler verdifull innsikt i menneskets tilstand».
- Det er veldig hyggelig, kommenterer forfatteren.
Han er begeistret over å bli anmeldt av NY Times, men tar ikke av - forankret som han er i akademias korrekthet og stramme rammer. Og der Marty hadde tidsmaskinen i den amerikanske bilen DeLorean DMC-12, har Grue Permobilen. Den går langt fra like fort. Men med erfaringene som rullestolbruker, gjennom mange år med studier i Norge og USA, professorat ved Universitetet i Oslo og en rekke bokutgivelser, vil Grue bidra til å ta funksjonshemmedes livsvilkår framover til framtiden.
Det som ingen ser
Og framtiden er nå. I «Hvis jeg faller» tar han leserne med inn i sårbarheten som følger med kronisk sykdom og funksjonshemning. Jan Grue har muskelsykdommen spinal muskelatrofi. Han deler historier, erfaringer og betraktninger fra eget liv og viser hvordan samfunnet møter denne sårbarheten med et krav om usynlig arbeid. Det arbeidet den som har kroppslige utfordringer - og også de pårørende - må gjøre, men som ingen ser.
Hvordan et arbeidsopphold ved Berkeley i USA krever år med forberedelser ingen aner noe om, for eksempel. Timer og dager i telefonen for å undersøke, sikre, få bekreftelse eller bli sendt videre i systemet der noen andre kanskje kan svare. Finne tilrettelagt hus. Forsikre seg om at rullestolen kommer med og av og videre. Forberede hverdagen i detalj så ting skal fungere, og se hvor godt det da kan gå. For så i neste øyeblikk erfare at en kjede aldri er sterkere enn det svakeste ledd.
Et nødvendig ord
Grue inviterer inn på kjøkkenet. Sist Handikapnytt intervjuet ham, var i anledning boka som nå er oversatt og ute i USA. Der valgte Grue å bruke ordet «funksjonshemmet» én gang. I «Hvis jeg faller» er det annerledes.
- Denne gangen trenger du det ordet, skriver du. Hva skjedde?
- Da jeg arbeidet med den forrige boken, hadde jeg jobbet på funksjonshemningsfeltet i 10 år. Funksjonshemmet var et jobbpreget ord, det tilhørte politikken, akademia. Jeg ville jobbe med et litterært språk.
Grue skrev om kroppslig sårbarhet, noe langt flere enn mennesker med funksjonsnedsettelse kan identifisere seg med. Han ville ikke at ordet funksjonshemmet skulle sperre for denne identifikasjonen.
Denne gangen, derimot, kan ordet forene. Skape gjenkjennelse. Tilhørighet.
- Boken handler mye om sårbarhet, men også veldig mye om solidaritet. Begrepet «funksjonshemmet» er viktig for å kunne snakke om solidaritet og et fellesskap på tvers. En paraplyorganisasjon som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, for eksempel, har indirekte med veldig forskjellige kroppslige erfaringer å gjøre, og det jo også et organisasjonssystem hvor det har vært mye konflikter opp gjennom. Men det er samtidig et system der mange har opplevd en fin solidaritet på tvers. Enten man er kortvokst, har nedsatt syn eller hørsel eller har en diagnose som griper inn i utviklingshemmetfeltet, er det en del erfaringer som går igjen og noe som man har til felles. Hvis jeg skulle prøve å skrive om det, trengte jeg funksjonshemmet-ordet.
Budskap som treffer
I boka iscene


































































































