Fagpressenytt

Ydalir skole på Elverum fra 2019 bærer i seg mange av kjerneverdiene Ola Roald arkitekter har kommet frem til etter tre tiår med skolearkitektur. Skolen er bygget i massivtre med store miljøambisjoner, og uteområdene er tenkt som det viktigste fellesarealet i utviklingen av en ny bydel. Skolen blir altså mer enn et skolebygg, men en motor for sosial og miljømessig bærekraft.
- Hvor disse ideene kommer fra? Siden vi har begynt i feil rekkefølge, med de nyeste skolene våre, la meg snakke om en skole vi skal i gang med i Båtsfjord i Finnmark akkurat nå. Det er en ny 1. til 10. skole, men samtidig veldig mye mer enn en skole, sier Ola Roald.
Det han ønsker å løfte frem, er en utvikling som mange har registrert de siste årene: Skoler er ikke bare skoler lenger. Det som tidligere var en lukket institusjon tenkt og tegnet for undervisningsformål mellom klokken 09.00 og 16.00 huser i dag et vidt spekter av funksjoner.
I Båtsfjord skal det bli svømmehall og volleyball-bane. Det prosjekteres en scene til Riksteateret og det er en liten avdeling for videregående skole. Offentlig bibliotek skal inn sammen med en helsestasjon. Alt sammen på et lite sted med bare 190 elever og en bygning som ikke er større enn ca. 5 000 kvm brutto.
- Dette er et utrolig sammensatt program som gjør prosjektet til noe veldig mye mer enn det vi tradisjonelt har kalt en skole. Dette blir en av de viktigste møteplassene i Båtsfjord, sier Roald. Han forteller om et prosjekt som skal viske ut kategorier som alder og interesser og være åpent for alle så å si 24 timer i døgnet.
- Båtsfjord ligger nesten så langt nord du kommer. De kaller seg Norges fiskerihovedstad, og miljøet er preget av barsk natur og stort mangfold med 20-30 % innvandrere som er fast bosatt. På et sted der det er få felles møteplasser, har skolen en utrolig viktig funksjon. Denne typen skolebygg blir ikke en isolert institusjon, men en drivkraft i stedsutviklingen.

Et yrkesliv med skolebygg. Ola Roald snakker med tyngde. Etter endte studier ved AA i London og AHO i 1985 begynte han å arbeide hos Egil Mørch, en dreven skolearkitekt som blant annet var kjent for å ha tegnet den «åpne skolen» på Ringstabekk som stod ferdig i 1972.
I to år arbeidet Roald stort sett bare med skolebygg i Bærum og Asker. Mørch var imidlertid pensjonist allerede da Roald kom inn i kontoret, og dermed gikk veien videre til Lunde & Løvseth, før han nye to år senere tok turen nordover til Hadsel kommune i Vesterålen. Her ble han ansatt av kommunestyret for å tegne skolebygg i Stokmarknes, en post Roald holdt i enda to nye år.
Slik entret Roald 90-tallet som en ung mann som allerede hadde opparbeidet seg en betydelig erfaring innenfor et helt spesielt segment i arkitektfaget. Da han gikk videre til å starte egen praksis i Tønsberg, tegnet han riktignok både store boligprosjekter, brannstasjon i Sandefjord og bensinstasjoner for Hydro Texaco. Men skolebyggene var hele tiden med og har siden oppstarten utgjort over halvparten av Roalds portefølje.

Ideologisk åpning. I løpet av denne perioden har ikke bare skolen endret seg med tanke på rollen undervisningsbygg spiller i lokalmiljøene sine. Det har også foregått en stor diskusjon om skolen som pedagogisk arena - der gamle forestillinger om utformingen av klasserom og fellesarealer er blitt utfordret i flere omganger.
- Jeg hadde meninger om det pedagogiske ganske tidlig, sier Roald.
På starten av 90-tallet var det en åpning for at arkitekter foreslo forskjellige måter å tegne skoler på. For Roalds del innebar dette å utforske løsninger som ikke var begrenset til de tradisjonelle klasserommene, men som heller ikke var helt åpne. I stedet begynte han å arbeide mot en sammensatt romløsning.
- Jeg så at det var behov både for å lukke et rom, men også variere mer åpne rom. Det begynte vi med veldig tidlig. Ved inngangen til 2000-tallet gikk diskusjonen om baseskoler høyt, men vi har aldri tegnet et helt åpent skolebygg eller typiske klasserombygg. Det jeg vil si, er at det fram til 2010 var litt anarki - man var på leting etter nye måter å designe skolebygg på som tilfredsstilte moderne pedagogikk, forteller Roald.
For å vise til eksempler på dette handlingsrommet nevner Roald Røråstoppen skole i Re kommune som ble ferdigstilt i 2003 og Cicignon skole i Fredrikstad som stod ferdig i 2008. På Røråstoppen opplevde Roald at nye undervisningsformer stilte krav til rom med sammensatte kvaliteter. Hvert klassetrinn fikk sin egen base med separat inngang og arbeidsplass for lærere. Bygningen er i betong, utvendig isolert og kledd med lerk og ble utviklet i samarbeid med Futhark arkitekter.
Cicignon skole er på sin side en sentrumsskole som består av både nybygg og bevaringsverdige bygninger, tegnet blant annet av Arnstein Arneberg. Tilpassing og integrering ble dermed en viktig del av jobben, men den eksisterende bygningsmassen er totalrenovert for å tilpasses dagens krav til moderne pedagogikk og undervisning gjennom rom i varierende karakter, størrelse, form og åpenhet.

Miljø på timeplanen. Slik arbeidet og arbeider Roald både som stedsutvikler og fasilitator for pedagogikk. Men det er et tredje element som var sterkt til stede allerede fra starten av karrieren hans, som han kanskje er mest kjent for i dag, nemlig bevisstheten rundt miljø og materialer. I tiden hos Egil Mørch på 1980-tallet bestod mye av jobben i å tegne himlingsplaner, hvilket i all hovedsak bestod av mineralullplater i profilsystemer.
- Det var dønn kjedelig, selvsagt, men ikke bare det: Resultatet så absolutt ikke bra ut når jeg gikk rundt på skolene og så løsningen i praksis. Men det var slik man tenkte da. Gips, glassfiberstrier og stålvinkler og alt det der - etter bare noen måneder ser det temmelig grisete ut.
Så da Roald selv fikk ansvaret med Stokmarknes skole, ble slike systemer byttet ut med faste himlinger og utstrakt bruk av tre i interiørene. Slik startet Roald det som skulle bli en kamp som fortsatt pågår - kampen for å bygge skoler som ikke bare er bra for læringsmiljøet, men for miljøet som sådan. I første omgang handlet dette om å skape visuelt vakre interiører med slitesterke overflater og godt inneklima.
- Men rundt 2010 ble jeg invitert av en lokal treforening i Vestfold for å forelese om det vi holdt på med. Vi brukte jo tre som utvendig kledning, men dette med massivtre og tre som konstruktivt materiale uttrykte jeg en klar skepsis til. Det jeg ikke helt hadde fått med meg, var at de jeg snakket til var en forsamling av de viktigste trefolkene i Norge. Etter endt seanse t