Norsk Skogbruk
30.09.2022
20 millioner kubikkmeter tømmer står i dag klar for hogst i terreng som er for bratt for hogstmaskiner. Og det blir stadig mer. Samtidig legges taubanedriften i Norge sakte, men sikkert ned. Et tap for norsk skogbruk og skogindustri, mener Norske Taubanelag, som roper varsko.
Stor planteaktivitet både på Vestlandet og Østlandet i tiårene etter krigen gjør at vi i dag har mye skog i bratt terreng som er i ferd med å nå hogstmoden alder. Det forteller sekretær i Taubanelaget, Helge Kårstad.
PLANTET I VEST, HOGDE I ØST
- På 50-, 60 og 70-tallet ble kysten tilplantet for å sikre fremtidige skogressurser. Mye av dette er etter hvert klart for hogst. Men i flere kommuner i kystfylkene har opptil 40 % av de produktive skogarealene en helning på over 50 %. Det sier seg selv at det kreves taubaner for å få ut dette tømmeret. Slik beskriver Kårstad situasjonen på Vestlandet.
Og de fleste ser for seg at slikt utstyr trengs i bratte vestlandslier. Men det er ikke bare her behovet vokser. - Samtidig som man plantet til Vestlandet, var det stor driftsteknisk aktivitet og nyskapende arbeid for å få ut tømmerverdiene i de bratteste områdene også østpå. Driftsteknisk forskning ved NISKs Silvi Montana i Telemark, under ledelse av professor Ivar Samset, er kjent for mange. Både i Telemark og blant annet i Gudbrandsdalen, ble store mengder tømmer tatt ut i bratt terreng med nye driftstekniske metoder. Og noen av disse områdene er nå i ferd med å vokse seg inn i hogstmoden alder igjen, forteller Kårstad. Volumet som bransjen taper hvis taubanemiljøet her til lands tørker helt inn er med andre ord stort. - Dette er en ressurs som er viktig både for skogindustrien og samfunnsøkonomien, påpeker han.
KORONAKRISEN BLE NÅDESTØTET
Situasjonen har utviklet seg over noe tid. De siste 10-15 årene har utviklingen gått i retning av færre og mer spesialiserte taubaneentreprenører. Og som mange andre praktiske arbeidsoppgaver i skogbruket, har etter hvert taubanene også blitt driftet av stadig mer utenlandsk arbeidskraft. Slik raknet mye av det gjenværende miljøet da koronakrisen inntraff. - Da ble det store problemer med å skaffe arbeidskraft til de gjenværende tau
Gå til medietPLANTET I VEST, HOGDE I ØST
- På 50-, 60 og 70-tallet ble kysten tilplantet for å sikre fremtidige skogressurser. Mye av dette er etter hvert klart for hogst. Men i flere kommuner i kystfylkene har opptil 40 % av de produktive skogarealene en helning på over 50 %. Det sier seg selv at det kreves taubaner for å få ut dette tømmeret. Slik beskriver Kårstad situasjonen på Vestlandet.
Og de fleste ser for seg at slikt utstyr trengs i bratte vestlandslier. Men det er ikke bare her behovet vokser. - Samtidig som man plantet til Vestlandet, var det stor driftsteknisk aktivitet og nyskapende arbeid for å få ut tømmerverdiene i de bratteste områdene også østpå. Driftsteknisk forskning ved NISKs Silvi Montana i Telemark, under ledelse av professor Ivar Samset, er kjent for mange. Både i Telemark og blant annet i Gudbrandsdalen, ble store mengder tømmer tatt ut i bratt terreng med nye driftstekniske metoder. Og noen av disse områdene er nå i ferd med å vokse seg inn i hogstmoden alder igjen, forteller Kårstad. Volumet som bransjen taper hvis taubanemiljøet her til lands tørker helt inn er med andre ord stort. - Dette er en ressurs som er viktig både for skogindustrien og samfunnsøkonomien, påpeker han.
KORONAKRISEN BLE NÅDESTØTET
Situasjonen har utviklet seg over noe tid. De siste 10-15 årene har utviklingen gått i retning av færre og mer spesialiserte taubaneentreprenører. Og som mange andre praktiske arbeidsoppgaver i skogbruket, har etter hvert taubanene også blitt driftet av stadig mer utenlandsk arbeidskraft. Slik raknet mye av det gjenværende miljøet da koronakrisen inntraff. - Da ble det store problemer med å skaffe arbeidskraft til de gjenværende tau
