Når jeg snur meg og ser tilbake på min vei mot å bli professor, ser jeg et hav av mennesker. Jeg kan ikke skrive om dem alle her, men jeg skriver om noen.
Jeg ser mamma og pappa, som gikk på jobb dag ut og dag inn, som ordnet alt hjemme, og som skapte et stabilt og trygt hjem, slik at jeg kunne gå på skole og konsentrere meg om å lære. Jeg ser min barneskolelærer, som jeg elsket. Hun gjorde skolen til et godt sted å være. Jeg ser en lærer på gymnaset. Han gjorde samfunnsfag spennende og nevnte for meg at jeg kanskje burde dra til Bergen og studere sammenlignende politikk. Jeg ser moren til en av mine beste venninner, som selv var lærer på gymnaset, og som på eget initiativ hjalp meg da jeg fikk karakter 1 i matte i første semester.
Jeg ser stakkars pappa, som prøvde å lære meg Arkimedes' lov ved kjøkkenbordet. Jeg husker skjeen han tok sakte opp og ned av glasset med vann, de forhåpningsfulle øynene hans, og hvor lite som skjedde oppi hodet mitt. Jeg ser mamma, som alltid hjalp med å 'høre meg' til prøver.
Ikke en eneste gang kan jeg huske at mamma og pappa sa noe om hva jeg 'burde bli'. Jeg var fri til å følge mine egne interesser i stedet for å leve deres drømmer. Det har vært helt avgjørende for at jeg har kommet meg gjennom tøffe tak som har handlet om jobb.
Jeg ser kameratene, venninnene og kjærestene mine, som gjorde at livet utenfor skolen, høgskolen og universitetet var så utrolig gøy. Jeg hadde aldri orket så mye lesing og eksamensstress uten den daglige, store dosen med totalt uakademisk gøy.
Jeg husker skjeen han tok sakte opp og ned av glasset med vann, de forhåpningsfulle øynene hans, og hvor lite som skjedde oppi hodet mitt.
Jeg ser sosiologene som drev med og formidlet sosiologi som jeg kunne bruke til å forstå mitt eget liv med, og som gjorde at faget ikke bare så interessant ut i studiehåndboka, men ble både forståelig og spennende i praksis. Jeg ser sosiologene som trakk meg inn i forskningsprosjektene sine, som veiledet meg eller delte av sin kunnskap på andre måter,
