Er det noe vi trenger akkurat nå, er det en oppskrift på hvordan beholde roen. En ny bok med tittelen Stoisk ro - livsvisdom for vår tid virker derfor være midt i blinken. Fri tanke ringer opp forfatter og filosofisk praktiker Jens Oscar Jenssen - fra hjemmekontor til hjemmekontor - hvor han nettopp har sysselsatt sin femåring med en film.
- Jeg må jo stille det nærliggende spørsmålet, klarer du å ta denne situasjonen vi står i nå nettopp stoisk?
- Ja, det er en fin øvelse. Det er akkurat slike situasjoner som dette - altså vanskelige situasjoner, store utfordringer - stoisismen ble utviklet for å takle, så det er en gylden mulighet til å teste de gamle stoikernes visdomsråd. Stoisk filosofi er egentlig «livstrening» - trening i å kunne leve et godt liv, uavhengig av ytre omstendigheter, svarer Jenssen.
Hva er et godt liv?
«Hun tok det med stoisk ro.» Vi kjenner uttrykket, men mange har kanskje ikke reflektert særlig over hvor det kommer fra. Stoisismen er en filosofisk skole som oppstod i antikkens Hellas på 300-tallet før vår tidsregning og ble videreutviklet av blant annet den romerske filosofkeiseren Marcus Aurelius (død 180). Aurelius levde - og døde - under Antonius-pesten, som skal ha tatt livet av omkring fem millioner mennesker. Hans Meditasjoner er en av grunnbøkene i stoisismen, og handler om hvordan møte død, pest og menneskelig lidelse med - stoisk livsmestring. De første stoikerne finnes det ingen skrifter etter, bare andres gjengivelser, men de romerske «senstoikerne», som Seneca, Epiktet og Aurelius, etterlot seg en rekke skrifter.
I boka formidler Jenssen stoisk filosofi gjennom en dialog mellom en elev og en erfaren filosof med utgangspunkt i spørsmålet om hva et godt menneskeliv er - på mange vis det grunnleggende spørsmål for et hvert menneske. For å få svar på dette spørsmålet må først en rekke andre spørsmål besvares, som «hva er et menneske?», «Hva er menneskets natur?» og så videre. For hvordan kan vi forstå hva et godt menneskeliv er, uten å først forstå hva et menneske er? Gjennom denne dialogen presenteres stoisismens verdensanskuelse og synet på menneskets plass i dette.
Naturen bare er
Stoisismen postulerer ingen gud, ingen skapelse, men at Naturen (det vil si alt som er) alltid har vært og at den ikke har noen kalkulerende agenda. Naturen er verken god eller ond, den bare er. Og alt i naturen vil ønske å være i tråd med sin natur - også mennesket. Men som mennesker har vi en kroppslig natur (vi er dyr) og vi har en erkjennende natur (vi er mennesker), sier stoisismen. Vi er et erkjennende dyr, men også et erkjennende sosialt dyr og en individuell utgave av arten. Men først og fremst er vi en del av naturen. Så ifølge stoisismen består menneskenaturen av vår erkjennende sosiale natur;
