Som barnehagelærerstudent fikk jeg mange aha-opplevelser. Hver gang vi hadde pedagogikkundervisning, og jeg leste litteratur om anerkjennelse og det å se barn som subjekt, fikk jeg dårlig samvittighet. Det var fordi det fikk meg til å reflektere over min egen praksis som assistent i barnehagen. Da jeg var assistent, tok jeg meg ikke tid til å forstå barns følelser og ta dem på alvor. Jeg brukte mine egne erfaringer som målestokk. Deres følelser var ikke like verdige som mine, bare fordi de ikke hadde den livserfaringen jeg hadde.
Dette temaet bestemte jeg meg for å ha fokus på da jeg skulle tilbake på jobb i barnehagen igjen. Nå arbeider jeg som pedagogisk leder i en barnehage i Bergen og har snakket mye om å ta barns følelser på alvor med mitt team. Det finnes kanskje barnehagefolk som ikke forstår barns følelser, fordi de mener følelsene ikke kan sammenlignes med voksnes. Det er ikke sikkert de er bevisste på det, noe jeg heller ikke var.
Er ikke bagateller
Det barn føler, selv om vi voksne mener det kan være bagateller, er viktig for barna her og nå. Når man tar barns følelser på alvor, kan disse følelsene forsterkes eller blir borte.
Her er et eksempel:
En voksen gir et leketog til et barn uten å vite at det var Andreas (2) som lekte med nettopp dette toget, han snudde seg bare bort et øy
