Det rødmalte huset har en solrik veranda, og rundt omkring står stemor i potter og krukker. En sjanse å ta når ikke frostnettene helt har sluppet taket, men Ester Rønning er vant til å stole på at ting går bra.
Nå har over seksti år gått siden reisen fra Lofoten til trøndelagsbygda i innlandet.
Kjøkkenbordet er dekket til frokost for to. Hjemmebakt brød og jordbærsyltetøy, akkurat passe kokte egg, kaviar, brunost og noe grønt. Den for lengst pensjonerte sykepleieren ser ut til å greie seg svært bra selv, og noen medisiner har hun aldri trengt. Bortsett fra Calcigran.
- Jeg snublet i bikkja for ei tid tilbake, og havnet på sykehus for første gang i mitt liv. Nå tar jeg kalk, og har skilt meg av med min firbente venn.
Fikk et kall
Ester Rønning, yngst i en søskenflokk på elleve, ble født 17.november i 1930. Alle kom til hjemme, med god hjelp fra jordmor. Den fremtidige sykepleieren vokste opp med ei mor som ble budsendt ved sykdom i bygda. Tidlig kjente hun selv at sykepleie var noe som lå for henne.
- Mamma egnet seg veldig godt til å behandle alle slags mennesker. Jeg husker en dag under krigen, flere unge, tyske soldater kom gående på ski i et fryktelig vær. De overnattet, og dagen etter gikk mamma på loftet og hentet ned tykke, hjemmestrikkede «sjøvotter» til dem. Det året jeg ble konfirmert, kom far på sykehus med kreft i magen. En dag fikk vi beskjed om å komme, og en nabo kjørte meg og mor til Stokmarknes med båt. Det var mitt første møte med sykehus. Far kom ikke ut derfra igjen. Jeg fikk et kall i meg, og sykepleieryrket har jeg alltid likt kjempegodt.
Aupair og Røde Kors-søster
Etter realskolen reiste Ester til Glasgow som aupair, for å passe to barn på 8 og 11 år. Turen gikk med Hurtigruten fra Svolvær til Bergen, båt derfra til Newcastle og videre med tog til Glasgow. Hos vertsfamilien lærte hun seg engelsk, samt å holde det ryddig og rent. Det blir lagt vekt på rutiner, og gode holdninger.
- Alt jeg lærte der ble fin kunnskap å ha med seg i sykepleierutdanningen. Før vi i det hele tatt kunne starte på skolen, måtte egnethet for å være sykepleier undersøkes i en forskole. Det skjedde for min del i Stokmarknes, og etter et halvt år kunne jeg sette merke på uniformen min. Vi var alle veldig glad og stolt over å bli Røde Kors-søstre.
Måtte ha en sykepleier som bestyrer
Ester kom til Tydal sommeren 1957. Da var pliktåret ved Stokmarknes sykehus unnagjort, så også året som nyutdannet sykepleier ved Regionsykehuset i Trondheim.
- Kjærligheten førte meg hit. Det var litt hardt å komme fra havet til innlandet. Jeg jobbet ikke de første årene mens barna var små, men som sykepleier ble jeg ofte tilkalt om noe spesielt skjedde. Jeg husker en skyteulykke i tunnelen her, to personer ble rammet. Den ene døde, og den andre var i sjokk da jeg fulgte han til sykehuset i Trondheim.
Det var ikke vanlig for kvinner å arbeide ute på den tiden, men Ester syntes både utdanning og yrkesdeltagelse var viktig. Med ansvar for gårdsarbeid, unger og hus begynte hun å arbeide ved sykehjemmet tidlig på 1960-tallet, som eneste sykepleier. Førerkort for bil ble det aldri tid til, så spark og sykkel var fremkomstmiddelet. Etter hvert oppsto en litt kritisk situasjon på arbeidsplassen.
- En dag kom sosials
