Fagpressenytt

Overvåknings- og intermediærenheter ble etablert både internasjonalt og nasjonalt i midten av 1960-årene for å avlaste intensivenheter og postoperative enheter. Hensikten var primært å bygge opp et omsorgstilbud til pasienter med hjerteinfarkt som hadde behov for kontinuerlig hjerterytmeovervåkning. Sykepleieres handlingskompetanse ved hjertestans og bruk av defibrillator var et viktig element da disse enhetene skulle opprettes (1, 2).
Også i dag er intensivkapasiteten presset, og etterspørselen etter intensivsykepleiere er høyere enn tilbudet ved de fleste større sykehus i Norge. En rekke overvåkningsenheter, observasjonsenheter og postoperative enheter har derfor vokst fram særlig de siste to tiårene for å bygge bro mellom intensivenhetene og medisinske og kirurgiske sengeposter (3).
Norsk anestesiologisk forening og Norsk Sykepleierforbunds landsgruppe av intensivsykepleiere anbefaler tre overvåkningsnivåer: intensivenhet, intermediærenhet og postoperativ enhet (4).
Intermediærenhetene skal behandle pasienter med ettorgansvikt, og som har akutte, alvorlige sykdomsforløp, men som ikke har behov for respiratorbehandling.
Internasjonale studier benevner enheter som administrativt befinner seg mellom intensivenhet og sengepost for Progressive Care Units, Intermediate Care Units og Postinterventional Units (3). Ved disse enhetene skal sykepleiere ha kompetanse til å følge opp pasienter med blant annet maskeventilasjon, arteriell blodtrykksmåling, dren, vasoaktive medikamenter og delirium (5).

KOMPETANSEBEHOV
Mangfoldet av enheter og ulike behandlings- og omsorgstilbud gir utfordringer når de ulike enhetene skal definere kompetansebehov. Antall sykepleiere med fagspesifikk videreutdanningskompetanse, slik som spesialsykepleiere i kardiologisk sykepleie, lungesykepleie, nevrologisk sykepleie og infeksjonssykepleie, er økende ved mange sengeposter. Det samme gjelder sykepleiere med mastergrad.
Det er imidlertid fortsatt er stort og udekket behov for kvalifiserte sykepleiere ved overvåkningsog intermediærenhetene. Det er derfor nødvendig å bygge en felles kompetanse med samordnet undervisning og opplæring i temaer som går på tvers av disse avdelingene. For å møte nåværende og framtidige helserelaterte utfordringer i Helse Bergen har sykehuset utarbeidet en kompetansestrategi og etablert nye læringsarenaer (6). Som en følge av denne satsingen etablerte Helse Bergen høsten 2015 et sentralisert kompetanseprogram for sykepleiere ved intermediær- og overvåkningsenheter.

HENSIKT MED STUDIEN
Det foreligger få, om noen, tidligere studier relatert til sykehusinterne kompetanseprogrammer for intermediær- og overvåkningsenheter. Hensikten med studien vår er derfor:
å beskrive sykepleieres erfaringer med et kompetanseprogram og å evaluere sykepleieres opplevelse av programmets kliniske betydning sju måneder etter fullført program
• •
METODE OG DESIGN
Studien er gjennomført som en evalueringsstudie. Vi benyttet kvalitativ metode med et deskriptivt og utforskende design. Ut fra studiens formål vurderte vi det som hensiktsmessig å benytte fokusgruppeintervju (7).
Studien er godkjent av Personvernombudet ved sykehuset. Kompetanseprogrammet er forankret i Foretaksledelsen ved Helse Bergen, Forsknings- og utviklingsavdelinga ved Haukeland universitetssjukehus samt programmets styringsgruppe.

KOMPETANSEPROGRAMMET
Programmet består av tre moduler og har en varighet på 13 dager, med ni undervisningsdager og fire veiledningsdager. Det er to ukers mellomrom mellom modulene. Hensikten er at deltakerne skal benytte ervervet kunnskap i klinikken under veiledning av en erfaren intensivsykepleier som har arbeidet lenge med veiledning. Undervisningen er knyttet til sirkulasjon, respirasjon og sykepleiefaglige emner.
Halvparten av undervisningen er ferdighetstrening med blant annet avansert simulering med teamtrening, klinisk eksaminasjon, bruk av medisinsk utstyr og tolkning av hjerterytmer (se tabell 1).

Underviserne har enten spesialsykepleierkompetanse og/eller mastergrad eller doktorgrad. Alle instruktørene som bidrar i simuleringstreningen, har fasilitatorkompetanse. Det er to årlige opptak til programmet.

UTVALG OG REKRUTTERING
Deltakere som var tilsluttet kompetanseprogrammet høsten 2015, ble invitert til å delta i fokusgruppeintervju. Alle deltakerne var ansatt ved ulike overvåknings- og intermediærenheter ved sykehuset.

DATAINNSAMLING
Vi intervjuet sykepleierne sju måneder etter avsluttet program. Deltakerne ble delt inn i tre grupper, og intervjuene varte i 40-90 minutter. Vi sendte ut samtykkeskjema og skriftlig informasjon om studien til både deltakere og seksjonsledere på e-post i god tid før studien skulle begynne. Et registreringsskjema ble utarbeidet for å kartlegge alder, kjønn, utdanningstidspunkt, antall år ved den aktuelle enheten samt planlagt videreutdanning. Vi benyttet en semistrukturert intervjuguide med fem åpne spørsmål:
Har programmet klinisk relevans i ditt møte med pasientene ved din enhet?
Kan du si noe om hvorvidt din deltakelse i programmet har tilført avdelingen noe nytt?
Blir din kompetanse benyttet til rett pasientgruppe - i så fall på hvilken måte?
Kan du si noe om din deltakelse i programmet har hatt betydning for dine kolleger?
Opplever du at programmet har hatt betydning for din faglige utvikling?
Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert kort tid etter at intervjuet var gjennomført.

ANALYSE AV FUNNENE
Vi analyserte tekstene fra fokusgruppeintervjuene ved hjelp av innholdsanalyse i henhold til trinnene som Graneheim og Lundman anbefaler (8). Tilnærmingen til analysen var induktiv og åpen og ble utført