Boka inneholder mange viktige enkeltbidrag. Samtidig kunne den hatt en strammere struktur, eller et kapittel som oppsummerte og knyttet feltene og analysene sammen. Å plassere manifestet på slutten har kanskje vært et forsøk på å bøte på dette, men overgangen fra grundige og kritiske analyser, til programerklæringer, føles brå. Det gir et inntrykk av at manifestet ble til før argumentene, snarere enn at analysene leder fram til manifestet. Særlig fordi kapitlene i hovedsak er problemfokuserte, slik at overgangen til løsningene blir vel rask.
Som leseropplevelse er Manifest svært god og aktuell og setter fingeren på mange av utfordringene vi står overfor også i Norge. Redaktørene oppsummerer innledningsvis de største utfordringene i vår tid under overskriftene individualisering av sosiale problemer, voksende ulikhet, markedstenking, og utfordringer fra migrasjonskontroll. Sosialt arbeid beskrives som forandring gjennom mobilisering og motstand, og forfatterne etterlyser forebygging, solidaritet, ressurser og nærhet til problemene.
DE TO FØRSTE KAPITLENE tar opp forholdet mellom kunnskap og kontroll. Marcus Herz beskriver i kapitlet Det sociala arbetets kontrolmaskineri hvordan Evidensbasert praksis (EBP) og New Public Management (NPM) har ført til økt dokumentasjon og disiplinering, og etterlyser det sosiale og sosial rettferdighet. Peter Dellgran diskuterer i kapitlet Forskningens roll i den statliga kunnskapsstyrningens tid hvordan forskning knyttet til sosialt arbeid risikerer å bli redusert til instrumentelle spørsmål om standardiserte metoder og manualer framfor organisering og ressurser. Begge trekker fram spenningen mellom sosialt arbeid og et evidensbasert kunnskapssyn, men Dellgran anerkjenner mangfoldet og kritiserer ensidigheten. Marie Sallnäs og Stefan Wiklund kritiserer i Privatisering inom individ- och familjeomsorgen privatisering av åpne institusjoner - såkalte HVB-hem - spesielt på området barn og unge, slik vi også kjenner det i Norge. Eierkonsentrasjon, leiesosionomer og høye gevinstuttak beskrives som problematiske, samtidig som ideelle tjenestetilbydere i liten grad er en del av dette markedet. Mangel på konsumentmakt i kvasimarkeder problematiseres, men også ulike former for gransking og profitt-tak som motstrategier.
To interessante bidrag tar for seg den svenske sosialhjelpen. Tapio Salonen og Rickard Ulmestig diskuterer i Försörjingsstöd mellan individuella brister och samhällsproblem, hvordan innretningen på hjelpen tvinger strukturelt orienterte sosialarbeidere til å handle individuelt. Ulike logikker knyttet til makt og hjelp gir maktulikhet i relasjonen og omgjør strukturelle problemer til individuell utsatthet. Forfatterne diskuterer kjente ideer, som å skille hjelpefunksjoner fra kontrollfunksjoner, men forslag til løsninger blir på det individuelle plan; sosialarbeiderens mot og kunnskap. Ingrid Sahlin går videre på temaet i Misstänkliggörandet av socialbidragstagare. Hun viser hvordan mistro og mistenkeliggjøring i stadig større grad preger politiske debatter hvor søkelyset er rettet mot trygdemisbruk. Samtidig endrer forståelsen av sosialhjelp seg fra trygghet til mistro, og skilles ut som noe annet enn trygd rettet mot middelklassen.
DE TRE NESTE BIDRAGENE tar for seg bolig. Hans Swärd beskriver økningen i bostedsløshet i Sverige, og tapet av sosiale, sivile og politiske rettigheter som følger med. Materialet i Hemlösa i välfärdens ingenmansland bryter med forståelsen av bostedsløse som ekstra belastet med problemer. Boligpolitikk og boligmarked kommer i skyggen når det verste hos bostedsløse sammenlignes med det beste hos resten. Overgangen til neste kapittel Ensamstående mammor och rätten til bostad er nesten sømløs. Der Swärd avsluttet med intervjudata, starter Tove Samzelius rett på feltnotater fra besøk hos en aleneforelderfamilie som mister sitt midlertidige botilbud. Problemet med økt bostedsløshet for barnefamilier har i Sverige blitt flyttet fra boligpolitikk til sosialpolitikk, og retter på individets ansvar og tilkortkommenhet - og krav om aktivering, i skarp kontrast til prinsippene om retten til bolig og barnets beste i sentrum. Det siste bidraget i boligtrilogien omhandler voldsutsatte kvinner. I Behovet av stöd til våldsutsatta kvinnor ser Veronica Ekström på hvordan hjelp til samtalebehandling, økonomisk bistand og bolig varierer i ulike kommuner. Som i Salonen og Ulmestigs bidrag individualiseres strukturelle problemer i møte med sosialtjenesten, tross kvinnenes prekære situasjon. Ekström taler for en repolitisering, og betydningen av et sikkerhetsnett når voldssituasjoner eskalerer.
Kapittel 9, Sosialt arbete som situerad etik av Philip Lalander, beskriver hvordan kategorier overskrides i feltarbeidets menneskelige møter, gjennom sosiale bånd. Dette kontrasteres med et behandlingsapparat basert på målbare relasjoner og degraderingsseremonier. Han bruker Banks' situerte etikk til å foreslå hvordan sosialarbeidere kollektivt kan jobbe mot mer verdige og solidariske relasjoner. I Brottslighet som socialt problem eller ordningsproblem? redegjør Paula Wahlgren og Robert Andersson kriminalitetsdebattens dreining fra sosialt problem til ordensproblem. Temaets følelsesdimensjon fører til overforenklinger og fokus på strengere straffer og mer politi, selv om ideen om politi som kriminalitetsprevensjon bygger på en idé om hvordan designe vekk kriminalitet, snarere enn å forebygge.
DE NESTE TRE KAPITLENE tar for seg ulike varianter av barnevernsinstitusjoner for ungdom. Tove Petersson viser i Sluten ungdomsvård och rätten till en ny chans, hvordan ungdom dømt til institusjonsplassering ikke får den oppfølgingen og behandlingen som var intensjonen. Sånn er det også for ungdommene på de statlige särskilda ungdomshem. I Behovet av förändring vid särskilda ungdomshem beskriver Sofia Enell og Maria A. Vogel hvordan repressive tiltak og lavt utdannet bemanning dominerer. Samtidig øker etterspørselen og målgruppen utvides ned til 8-9- års-alderen, til tross for at tre firedeler plasseres på nytt etter endt behandling. Zulmir Becevic, Ingrid Höjer og Yvonne Sjöblom beskriver hvordan barn og unges erfaringer blir usynliggjort og mistenkeliggjort i Samhällsvård mellom svek och tillit. Ettervern blir sett som negativt av sosialtjenesten da det kan føre til klientifisering og avhengighet. Alle bidragene er empirinære og kommer med konkrete forslag til løsninger.
De to neste bidragene omhandler forstedsproblematikken i Sverige, det vi på norsk har lært å kjenne som «svenske tilstander». Ove Sernhedes Förorten och det sociala arbetet som försvann peker på hvordan sosialt arbeid har trukket seg ut av forstedene i takt med økte forskjeller, og banet vei for repressive tiltak mens forskjellen mellom fattig og rik har økt til nivåene før velferdsstatens inntog. Sosial mobilisering finner fortsatt sted og trenger støtte fra et sosialt arbeid som kan lære av sin egen historie om samfunnsarbeid og frigjørende pedagogikk. Nazem Tahvilzadeh, Magnus Dahlstedt og Lisa Kings foreslår det samme. De trekker på teorier om demokrati, kapitalismekritikk og Lefebvres manifest «right to the city», og framhever reell dialog framfor tiltak som fører til prosjekttrøtthet eller emosjonell turisme.
Samfunnsarbeid er tema i de neste bidragene også, men rettet mot frivillighetens rolle. Enrique Pérez tar et originalt grep ved å begynne med en
