Byggfakta
20.10.2020
USAs fremste SUV-ambassadør, Ford Explorer, relanseres nå i Europa. Amerikanerne elsker denne kraftpakken av en «Highwayman». Etter å ha testet den på norske veier i nærmere 300 mil, har også undertegnede fått gode, ladbare, hybride følelser for bilen.
Mine Ford-preferanser går imidlertid langt tilbake i tid. Nærmere bestemt til det herrens år 1964, da min salige far ble eier av en Ford Cortina deluxe, i ubestemmelig lysegrønn-ish (tror originalfargen het Spruce Green).
REVERSIBELT FORDØYELSESSYSTEM
På gruslagte, hullete og svingete nordnorske veier ble kjøreturene, for meg som er født bilsyk, ikke akkurat noen sightseeing i midnattssol. Nei, utsikten begrenset seg ofte til innsiden av en samvirkelagspose, i evig kamp mot reversibelt fordøyelsessystem og sviende magesyre. Noen vinterbil var Cortinaen avgjort heller ikke. De bratte kneikene opp til familiehytta fordret minst tre lag med kjetting på de regummierte vinterdekkene. Og for å få litt tyngde over drivhjulene, kjørte faderen rundt med en solid kasse med murstein i bagasjerommet. Fra oktober til langt ut i mai..
BEKYMRINGSLØST BILHOLD
Men gubben klagde aldri. I datidens målestokk var dette for bekymringsløst bilhold å regne. Og når sant skal sies, kan jeg ikke huske annet enn at bilen starta i all slags vær, og gikk som ei klokke. (analog sådan). Når tiden var inne for å oppgradere bilparken, 12 år senere, var det derfor ikke overraskende at han holdt seg til Ford. Denne gang en Taunus 1.6, men fremdeles grønn. Faktisk så infernalsk, psykedelisk grønn som det gikk an å oppdrive i 1976! Jade Green, metallic, for å være nøyaktig. På di
Gå til medietREVERSIBELT FORDØYELSESSYSTEM
På gruslagte, hullete og svingete nordnorske veier ble kjøreturene, for meg som er født bilsyk, ikke akkurat noen sightseeing i midnattssol. Nei, utsikten begrenset seg ofte til innsiden av en samvirkelagspose, i evig kamp mot reversibelt fordøyelsessystem og sviende magesyre. Noen vinterbil var Cortinaen avgjort heller ikke. De bratte kneikene opp til familiehytta fordret minst tre lag med kjetting på de regummierte vinterdekkene. Og for å få litt tyngde over drivhjulene, kjørte faderen rundt med en solid kasse med murstein i bagasjerommet. Fra oktober til langt ut i mai..
BEKYMRINGSLØST BILHOLD
Men gubben klagde aldri. I datidens målestokk var dette for bekymringsløst bilhold å regne. Og når sant skal sies, kan jeg ikke huske annet enn at bilen starta i all slags vær, og gikk som ei klokke. (analog sådan). Når tiden var inne for å oppgradere bilparken, 12 år senere, var det derfor ikke overraskende at han holdt seg til Ford. Denne gang en Taunus 1.6, men fremdeles grønn. Faktisk så infernalsk, psykedelisk grønn som det gikk an å oppdrive i 1976! Jade Green, metallic, for å være nøyaktig. På di