Fagpressenytt

Det har vært en høst i de gule lappers tegn. Hun har hatt dem overalt, på kontoret og på nattbordet. Lappene har Sunniva Ørstavik brukt til å notere utallige spørsmål, problemstillinger og dilemmaer som dukker opp etter hvert som hun gjør seg kjent med den mangfoldige virksomheten som til sammen utgjør Norges Handikapforbund - slik at de ikke skal forsvinne ubearbeidet forbi.
De første par månedene som generalsekretær har hun brukt til å gjøre seg kjent. De store programerklæringene ville hun vente med til hun hadde rukket å danne seg et tydelig bilde.
Og bildet er blitt til i stor grad gjennom samtaler, både med ansatte og tillitsvalgte.
Mange samtaler.
- Jeg vil bli kjent før jeg tar valg, slik at jeg ikke tar dem på dårlig grunnlag. Da kunne jeg velge å bruke all min tid på å bli kjent med dokumentene, eller jeg kunne velge å bli kjent med de folka som utgjør organisasjonen. Jeg har valgt det siste, forklarer Sunniva Ørstavik.

Det store prosjektet
Leteboringen i organisasjonen har avdekket mye gull. Men også mye å ta tak i.
- Det jeg er helt sikker på, er at denne organisasjonen trenger en plan. En tydelig plan, en tydelig retning og en tydelig ledelse. Vi trenger å gå sammen. Og vi trenger ganske ofte å gå i takt. Da må noen holde takta og peke ut retningen.
Hun mener bestemt at Norges Handikapforbund har en lei tendens til å tenke for smått om seg selv og sin egen sak. Det vil hun gjøre noe med.
- Vårt prosjekt er så svært, så gravalvorlig og så grunnleggende. Det er like viktig som kvinnekampen, og like viktig som de svartes kamp i USA. Det handler ikke om centimeter og avstander mellom tog og plattform, like lite som de svartes kamp handlet om hvor mange drikkefontener som var tilgjengelig for dem, sier Ørstavik.
Det betyr ikke at de praktiske utfordringene i hverdagen er uviktige, men at det gjelder å stå imot de sterke kreftene som vil redusere funksjonshemmedes frigjøringskamp til det Ørstavik kaller «kakepynt».
- Vi tror vi nesten er i mål. Men det er vi selvfølgelig ikke! Så lenge det er slik at du ikke kan velge hvilken skole du kan gå på, hvordan du skal komme deg til byen, eller om du kan reise på ferie eller ikke ... da er det ikke kakepynt!

Motkreftene
Derfor må det store, viktige likestillingsprosjektet holdes skyhøyt, mener hun.
- Vi må holde det høyt sammen, fordi vi er utsatt for konstante forsøk på å gjøre det lite og ubetydelig. Folk forteller oss hele tiden hvor langt vi har kommet og hvor mye bedre alt er blitt, ikke minst sammenliknet med andre land. Og at «det får være grenser; skal folk liksom skulle komme inn på absolutt alle hoteller? Overalt, liksom?» Nei, vi må være sammen om dette fordi vi er så utsatt for angrep. Men vi ser det ikke, fordi vi er en del av det selv.
- Mener du at motkreftene som bagatelliserer likestillingsperspektivet, ikke bare finnes utenfor organisasjonen, men at vi er preget av det selv også?
- Ja! Punktum! Og det er ikke noe rart, for vi er jo selv produkter av dette samfunnet. Vi er født med forestillingen om at det er et hierarki av hvem som skal få sine rettigheter oppfylt. Også i våre rekker er det en tanke om at «skulle man liksom få ubegrenset med assistanse, nå da?». Men jeg forstår ikke at vi kan gå med på at noen mennesker skal få bestemme når de selv vil legge seg, mens andre ikke får.

Sjokkerende oppvåkning
- Da du ble ansatt som generalsekretær i Handikapforbundet, sa du at funksjonshemmede er den diskriminerte gruppen som henger lengst etter i likestillingskam