Khrono
09.11.2017
Film. Josh O'Connor er et navn å merke seg. Han gir denne filmen en helt spesiell lød av håpløshet - og håp. Vi er inne i en tid der det å fortelle personlige historier som også er politiske er ganske vanlig i film og litteratur.
Det er i grunnen ganske bra. Det ensidig personlige risikerer å bli privat og uinteressant skjebneonani, mens faren med det politisk orienterte narrativet er at det ikke engasjerer.
Les merPerson + politikk har altså en god sjanse for å ramme inn en fortelling vi både vil høre og kan lære av. Særlig hvis slike historier også handler om mennesker som strever med å finne sin plass blant oss andre.
I «God's Own Country» har regissør Francis Lee egentlig gjort det vanskelig for seg selv. Han arrangerer sitt scenario i et goldt og lite inviterende miljø, et godt stykke ut på den forblåste britiske landsbygda - midtvinters. Aktørene er ikke spesielt vennlige mot hverandre i de innledende scenene. I et slikt anslag er vi som publikummere helt avhengige av å koble oss på og aller helst identifisere oss med minst en av a
