Handikapnytt
28.11.2019
For studenter med funksjonsnedsettelse kan studiene være så tøffe at flertallet vurderer å slutte. Musikklærerstudent Mia Larsen Sveberg (20) kjenner seg godt igjen, men har ikke tenkt å gi seg.
14 studenter med nedsatt funksjonsevne er dybdeintervjuet i forbindelse med en nylig publisert doktoravhandling om funksjonshemning og profesjonsutdanninger. Samtlige ga uttrykk for at det hadde vært så tøft at de hadde vurdert å avbryte studiene. To sluttet underveis av samme årsak.
Avhandlingen er skrevet av forsker og universitetslektor Eli Langørgen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Den viser at studenter med funksjonshemning arbeidet hardt for å tilpasse seg, for å bevise at de duger i rollen som profesjonsstudenter og for å oppnå anerkjennelse som fremtidige profesjonsutøvere. Det gjør de i et system som svikter.
Tar ansvar selv
Studentene følte at de måtte ta ansvar selv for at ting skulle fungere. Det gjør de i det stille, fordi det å be om noe vil si at man fremstår som svak og er til bry. Dermed går også utfordringene disse studentene har under radaren.
- Funksjonsnedsettelsen i seg selv tar mye tid og krefter i hverdagen, og så krever det mye å orientere seg og få informasjon. Alt det som ikke fungerer, skaper bekymringer. Totalregnskapet går nesten ikke opp, sier Langørgen.
Kjenner seg igjen
Musikklærerstudent Mia Larsen Sveberg følger drømmen sin og er halvveis i det treårige faglærerstudiet på Nord universitet i Levanger. Den engasjerte 20-åringen er tillitsvalgt for Pedagogstudentene og trives på studiet. Likevel kjenner hun seg godt igjen forskerens funn.
- Det er noe med det å være student på lik linje, samtidig som du har andre forutsetninger og andre utfordringer. Det er krevende, sier hun.
Studiet gir Mia mulighet til å arbeide i grunnskolen, i videregående opplæring, på institusjoner, på kulturskoler og i det frivillige musikklivet. Og hun kan gå videre og ta en master. Mia valgte studiet av flere grunner. Hun har alltid hatt lyst til å bli lærer.
- Samtidig er det musikken som har vært min utvei de siste årene når kroppen føler for å gjøre mindre og mindre, forteller Mia.
Som barn og i tidlig ungdom var hun aktiv innen musikk, teater og sport, men et leddsyndrom som fører til stor slitasje på kne, skuldre og hender har skapt stadig større utfordringer. I 2017 ble hun lam i det høyre beinet. Etter det har hun brukt rullestol.
Tung høst
Hun har alltid elsket musikkfaget. Det passet henne godt at faglærerstudiet er treårig, og at opptakskravene er generell studiekompetanse samt dokumenterte kunnskaper og ferdigheter i musikk gjennom opptaksprøver. Hun synes studiet er en flott vei til å bli lærer, og planlegger å skrive bacheloroppgaven om tilrettelagt musikkundervisning.
Men hverdagen tøff. Hun er den eneste som bruker høreapparat og den eneste som bruker rullestol. Hun hadde samta-ler med rådgiver på skolen før hun søkte og ble tatt opp. De vet det skal tilrettelegges. Men hun opplever at det er hun som må si fra hva som ikke fungerer.
- Jeg føler på det når klassen må tilpasses etter meg. Jeg vil jo ikke være den som alltid skal tas hensyn til. Det er slitsomt å vite at jeg må ha særbehandling, samtidig som jeg jo ikke skal ha det fordi jeg skal fullføre på lik linje med den andre.
Mia er positiv av natur og kjent som en sprudlende jente. Da er det heller ikke så lett for andre å se at hun sliter. Miljøet og små klasser og det at alle kjenner hverandre, har gjort det lettere å være student og litt enklere å måtte si fra selv om hun ikke har lyst. Men fra i
Gå til medietAvhandlingen er skrevet av forsker og universitetslektor Eli Langørgen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Den viser at studenter med funksjonshemning arbeidet hardt for å tilpasse seg, for å bevise at de duger i rollen som profesjonsstudenter og for å oppnå anerkjennelse som fremtidige profesjonsutøvere. Det gjør de i et system som svikter.
Tar ansvar selv
Studentene følte at de måtte ta ansvar selv for at ting skulle fungere. Det gjør de i det stille, fordi det å be om noe vil si at man fremstår som svak og er til bry. Dermed går også utfordringene disse studentene har under radaren.
- Funksjonsnedsettelsen i seg selv tar mye tid og krefter i hverdagen, og så krever det mye å orientere seg og få informasjon. Alt det som ikke fungerer, skaper bekymringer. Totalregnskapet går nesten ikke opp, sier Langørgen.
Kjenner seg igjen
Musikklærerstudent Mia Larsen Sveberg følger drømmen sin og er halvveis i det treårige faglærerstudiet på Nord universitet i Levanger. Den engasjerte 20-åringen er tillitsvalgt for Pedagogstudentene og trives på studiet. Likevel kjenner hun seg godt igjen forskerens funn.
- Det er noe med det å være student på lik linje, samtidig som du har andre forutsetninger og andre utfordringer. Det er krevende, sier hun.
Studiet gir Mia mulighet til å arbeide i grunnskolen, i videregående opplæring, på institusjoner, på kulturskoler og i det frivillige musikklivet. Og hun kan gå videre og ta en master. Mia valgte studiet av flere grunner. Hun har alltid hatt lyst til å bli lærer.
- Samtidig er det musikken som har vært min utvei de siste årene når kroppen føler for å gjøre mindre og mindre, forteller Mia.
Som barn og i tidlig ungdom var hun aktiv innen musikk, teater og sport, men et leddsyndrom som fører til stor slitasje på kne, skuldre og hender har skapt stadig større utfordringer. I 2017 ble hun lam i det høyre beinet. Etter det har hun brukt rullestol.
Tung høst
Hun har alltid elsket musikkfaget. Det passet henne godt at faglærerstudiet er treårig, og at opptakskravene er generell studiekompetanse samt dokumenterte kunnskaper og ferdigheter i musikk gjennom opptaksprøver. Hun synes studiet er en flott vei til å bli lærer, og planlegger å skrive bacheloroppgaven om tilrettelagt musikkundervisning.
Men hverdagen tøff. Hun er den eneste som bruker høreapparat og den eneste som bruker rullestol. Hun hadde samta-ler med rådgiver på skolen før hun søkte og ble tatt opp. De vet det skal tilrettelegges. Men hun opplever at det er hun som må si fra hva som ikke fungerer.
- Jeg føler på det når klassen må tilpasses etter meg. Jeg vil jo ikke være den som alltid skal tas hensyn til. Det er slitsomt å vite at jeg må ha særbehandling, samtidig som jeg jo ikke skal ha det fordi jeg skal fullføre på lik linje med den andre.
Mia er positiv av natur og kjent som en sprudlende jente. Da er det heller ikke så lett for andre å se at hun sliter. Miljøet og små klasser og det at alle kjenner hverandre, har gjort det lettere å være student og litt enklere å måtte si fra selv om hun ikke har lyst. Men fra i