redaktør i nicefashon.org
Ingun Grimstad Klepp
forskningsleder, SIFO
Tatt i betraktning at 43 prosent av norske kvinner strikker, eller lager noe av ull på andre måter, og at Norge er kjent for våre Norwegian sweaters, er det utrolig mye vi ikke vet om strikking i Norge.
Ingen norske museer har tatt et skikkelig ansvar for vår strikkehistorie, og den er heller ikke ofret mye plass i leksika og oppslagsverk.
I strikkehistorien bindes industri og hjemmeproduksjon, skaperglede og kopiering sammen med spennende muligheter til å diskutere fremtidens klesindustri. Men hvor fortelles denne historien?
Etter å ha reist rundt på utallige museer og utstillinger, ser vi at utstillinger bare forteller brøker av historien, oftest i midlertidige utstillinger som blir borte før man får sukk for seg, eller som er så bortgjemte at de sjelden får det publikumet de fortjener.
Første norske strikker
Strikking kom til Europa på 1200-tallet, som et spesialisert håndverk forbeholdt laugene og dermed menn. Den første kjente norske strikker er Lisbet Pedersdatter. I 1634 ble hun anklaget for trolldom, og i rettsprotokollen står det at hun blant annet livberget seg ved strikking.
På 1600-tallet spredte strikkingen seg, men nådde mange norske bygder først århundre etter. Med Napoleonskrigen kom handelsblokade og etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 ble hjemmeproduksjon av ull viktig. De stedsegne mønster som norske strikkere og strikkedesignere fortsatt strikker og videreutvikler i dag kom på denne tiden.
På slutten av 1800-tallet inngikk den lokale mønsterrikdommen i en generell interesse for nasjonal folkekultur. Disse ble samlet og utgitt av Annichen Sibbern Bøhn i 1928,
