Fagpressenytt

Det nye tilbygget til Villa Grande kaster lys over mange aktuelle fagdiskusjoner: håndverk og åndsverk, romantikk og rasjonalitet, eksisterende og nytt, behov og fasiliteter - ja, til og med spørsmålet om vi i det hele tatt skal bygge noe. Tilbygget svarer godt på bestillingen og har et sterkt konsept, men den estetiske og håndverksmessige kvaliteten burde vært høyere på et stasbygg fra Statsbygg. Tilbyggets logiske sirkulasjon frikobler seg fra villaens bevegelsesmønster, og prosjektet kunne i større grad invitert publikum inn i hovedhusets gemakker.
Da Transborder Studio vant konkurransen om nytt tilbygg til Holocaust-senteret i 2016, var det en overbevisende seier over langt mer meritterte og erfarne arkitekter. En god situasjonsforståelse kombinert med førstehånds erfaring med utstillingsdrift gjennom eget galleri, skaffet dem prekvalifisering blant seks andre - og senere en nokså klar seier. Da Mino, som tilbygget fortsatt kalles, stod ferdig september 2021 var det kontorets første realiserte prosjekt.
Det er påfallende hvor lite prosjektet har endret seg siden konkurranseutkastet, noe som vitner om et sterkt og tydelig konsept. Og siden prosjektet allerede er fagfellevurdert gjennom det grundige juryarbeidet, er det fristende å bruke teksten til å vurdere hvordan det er utviklet og realisert. Spesielt relevant er det å vurdere denne utviklingen siden Transborder på den tiden var et «Wild Card», et ungt kontor uten særlig byggerfaring.
Bakgrunnen for tilbygget var HL-senterets behov for fasiliteter og rom som var bedre egnet for temporære og samtidsaktuelle utstillinger. De hadde allerede en permanent Holocaust-utstilling, men ønsket seg lokaler som var bedre egnet til formidling til blant annet skoleelever. Et sentralt spørsmål blir om tilbygget tilfører kvaliteter til det som fra før var en svært karakteristisk situasjon, utover økt areal og mer tidsriktige fasiliteter.

Villa Grande. I 2005 flyttet HL-senteret, altså senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, inn i en nylig rehabilitert Villa Grande - et gedigent hus på Bygdøy som under okkupasjonen fungerte som representasjonsbolig for Vidkun Quisling. Det dristige og symboltunge valget om å la et forsknings- og formidlingssenter overta dette huset er en genistrek.
Symbolikken er enorm, og for å ta det mest hjerteskjærende eksempelet: Quisling innredet huset med inventar stjålet fra antikvitetshandler Philip Watchman, som senere ble sendt til døden i gasskamrene sammen med kone og sønn. At det samme huset nå er hjem for en utstilling som viser omfanget av disse grusomhetene, også på norsk jord, er sterkt.
Min befaring på Mino er også første gang jeg besøker Villa Grande, og da jeg jeg nærmer meg huset kjenner jeg ingen negative assosiasjoner, ingen følelse av noe hjemsøkt spøkelseshus. Villaen er av den typen barn blir dypt fascinert av, med sin eklektiske og borglignende fremtoning. Selve huset er bare én del av et stort anlegg, med porthus, alléer, lysthus og gartnerkunst. Og aller finest er hagen, som er anlagt på et platå mellom byggets mer klassisistiske hovedfasade og Bygdøy-landskapet med sine vakre trær og fjordlys.
Disse borgkvalitetene ble også utgangspunkt for Transborders situasjonstilpasning. «Borgen på høyden» ble parafrasert og abstrahert til en serie volumer, en komposisjon av kuber som i plan og snitt har størrelser vi kjenner fra hovedhuset.
I tillegg fremhever arkitektene at Quislings annektering av villaen under okkupasjonsårene bare er én bit av husets mangekantede historie, og at det f