LO-Aktuelt
23.01.2018
12. januar var det ett år siden havnearbeiderstreiken i Tromsø Havn ble avblåst, og 14 arbeidere sto igjen på bar bakke uten jobb. Her forteller de sin historie om streiken, og om livet etter.
Den 7. desember 2013 ble 14 havnearbeiderne i Tromsø tatt ut i sympatistreik, som en del av kampen Norsk Transportarbeiderforbund førte for tariffavtale på Risavika Terminal utenfor Stavanger (se faktaboks). Da streiken ble avblåst 1134 dager senere, var det ingen organiserte bryggearbeidere igjen i Tromsø havn.
Stemplet som oppvilgere
Vi dro til Tromsø i desember for å snakke med flest mulig av dem, hjemme hos folk, på kafé, og nede på havna. Av de sju havnearbeiderne vi møtte, har én trukket historien sin fordi han ønsker å gå videre i livet. De andre som ikke vil snakke offentlig sier det samme; de vil ikke ha mer oppmerksomhet. Enkelte er bekymret for om de vil få nytt arbeid, de mener de stemples som «oppviglere» etter den lange streiken.
170 blokader
Tolv havnearbeidere med allierte i og utenfor fagbevegelsen, gjennomførte bortimot 170 blokader av Hurtigruten under streiken. Den lengste blokaden varte i ti døgn. Havnearbeiderne opplevde at brødre og bekjente, ansatte i politiet, bar dem vekk fra det som hadde vært arbeidsplassen deres. Innimellom blokadene ble hverdagen svært stille. De ventet, på rettsavgjørelser og på politiske utspill. Noen forlot streiken og fant seg ny jobb. Enkelte sier de tok oppdrag på si, andre hjalp kamerater med å pusse opp.
Visste de kunne tape alt
Havnearbeiderne forteller om et sterkt kameratskap seg imellom, de snakker om selve drømmejobben. Arbeidsøktene der de lastet og losset matvarer, brus, øl, byggevarer og betongelementer på og av skip, var ofte lange og harde. Timene ute i mørket og kulda, i regn og vind, eller under midnattssola - det var sånn de ville ha det. De elsket friheten i arbeidet, at ikke én dag eller natt var lik.
Streikeleder Geir Ingebrigtsen forteller at flesteparten av havnearbeiderne var motstandere av streiken i starten. De skjønte at hvis de tapte, så ville de tape alt.
- Vi hadde 14 sikre, gode jobber. Nå er det null arbeid og null kroner igjen, fastslår han.
Politiet snakker
De som ikke har fått jobb og som fortsatt ønsker det, mottar 17500 skattefrie kroner i måneden fra Norsk Havnearbeiderforenings støttefond. Arbeiderne har mistet pensjonspoeng, mulighet til å ta opp lån og få arbeidsledighetstrygd.
I desember i fjor måtte de pakke ut av pauserommet og garderobene de hadde hatt siden 1974. Klær og møbler ble kjørt på søppeldyng
Les opprinnelig artikkelStemplet som oppvilgere
Vi dro til Tromsø i desember for å snakke med flest mulig av dem, hjemme hos folk, på kafé, og nede på havna. Av de sju havnearbeiderne vi møtte, har én trukket historien sin fordi han ønsker å gå videre i livet. De andre som ikke vil snakke offentlig sier det samme; de vil ikke ha mer oppmerksomhet. Enkelte er bekymret for om de vil få nytt arbeid, de mener de stemples som «oppviglere» etter den lange streiken.
170 blokader
Tolv havnearbeidere med allierte i og utenfor fagbevegelsen, gjennomførte bortimot 170 blokader av Hurtigruten under streiken. Den lengste blokaden varte i ti døgn. Havnearbeiderne opplevde at brødre og bekjente, ansatte i politiet, bar dem vekk fra det som hadde vært arbeidsplassen deres. Innimellom blokadene ble hverdagen svært stille. De ventet, på rettsavgjørelser og på politiske utspill. Noen forlot streiken og fant seg ny jobb. Enkelte sier de tok oppdrag på si, andre hjalp kamerater med å pusse opp.
Visste de kunne tape alt
Havnearbeiderne forteller om et sterkt kameratskap seg imellom, de snakker om selve drømmejobben. Arbeidsøktene der de lastet og losset matvarer, brus, øl, byggevarer og betongelementer på og av skip, var ofte lange og harde. Timene ute i mørket og kulda, i regn og vind, eller under midnattssola - det var sånn de ville ha det. De elsket friheten i arbeidet, at ikke én dag eller natt var lik.
Streikeleder Geir Ingebrigtsen forteller at flesteparten av havnearbeiderne var motstandere av streiken i starten. De skjønte at hvis de tapte, så ville de tape alt.
- Vi hadde 14 sikre, gode jobber. Nå er det null arbeid og null kroner igjen, fastslår han.
Politiet snakker
De som ikke har fått jobb og som fortsatt ønsker det, mottar 17500 skattefrie kroner i måneden fra Norsk Havnearbeiderforenings støttefond. Arbeiderne har mistet pensjonspoeng, mulighet til å ta opp lån og få arbeidsledighetstrygd.
I desember i fjor måtte de pakke ut av pauserommet og garderobene de hadde hatt siden 1974. Klær og møbler ble kjørt på søppeldyng
