Men her har det vært utført en redningsaksjon: Med kulturhistorisk iver og nytenking har arkitektene i Opaform, i samarbeid med en naustforening, skapt nytt liv i bygningen - en skrivestue for den den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson.
- Historien til naustet er, som med mange andre naust, at ingen passet på det. En gjeng eldre entusiaster med interesse for kulturarv har jobbet iherdig for bevaring, men det var med denne skrivestuen vi klarte å redde bygningen, sier Marina Bauer, som sammen med ektemannen Espen Folgerø driver kontoret Opaform.
Som campingvogn i løe
Vi møter de to arkitektene på den svært hverdagslige kaikanten i havgapet, men det var som en del av hovedprogrammet under Veneziabiennalen, med utstillingen «Make a Space for My Body», at Opaform i fjor fikk et slags internasjonalt gjennombrudd. Her utviklet de en utstilling som på en koronavennlig måte prøvde å komprimere noen av ideene til prosjektet vi nå besøker.
For kontoret har helt siden oppstarten i 2009 jobbet med kombinasjonen av ivaretakelse og ny arkitektur. Målet er å utvikle måter, metoder og samarbeid som kan forlenge livet til eldre bygninger med kulturhistorisk verdi.
I Myrkdalen, nordøst for Voss, gjorde de det første prosjektet hvor en gammel løe ble reddet fra forfall. I prosjektet «En løe i endring» ble den ene halvdelen bevart, mens den andre ble omgjort til ekstraordinært overnattingssted - tett på skiheisene med utsikt til den gamle bøen og fjellene - driftet av Myrkdalen hotell.
Både naustet og fjøset er blitt til i unike samarbeid. Bygninger som dette har ofte kompliserte eierstrukturer, som gjør bevaring vanskelig. Naustet vi står i, er for eksempel eid av en eldre søskenflokk, som ikke vil selge, men som heller ikke har tatt vare på det. Da kom Opaform inn og fikk til at naustforeningen leier og tar vare på naustet. I tillegg leier forfatter Birgisson plass til sitt selveide skriverom. Et skriverom som i prinsippet kan tas ned og plasseres et annet sted.
- Forklart enkelt er dette litt som å rygge en campingvogn inn i en løe. Vi kan kjøre den ut igjen og etterlate bygget slik det alltid har vært, forklarer Bauer.
Mye av poenget er å få til den fleksibiliteten. Skrivestuen inni naustet skaper den situasjonen forfatteren trenger for å skrive, en situasjon han ikke hadde hatt hvis han bare satt i naustet, forklarer de.
- Bygget får en ny bruk på en enkel og intuitiv måte. Det blir et «rom inni et rom» og skrivestuen kunne heller ikke stått uten naustet, på grunn av både av været og forbud mot bygging i strandsonen.
- Så det er genialt, gjennom å kombinere flere ting blir alle glade, sier Bauer.
En fornøyd forfatter
Prosjektet kan sies å være typisk opaformsk. Interessen for løer og naust kom tidlig. Overalt på den vestlandske landsbygden fant de bygg fra andre tider som ikke lenger er i bruk, og er truet av forfall.
- Vi begynte å undersøke hvorfor det blir sånn og hva slags mekanismer som spiller inn. Da så vi at problemet er at bygningsmassen ikke er egnet til noe som minner om moderne landbruk eller fiske, forklarer Folgerø.
De samme byggene får ofte to skjebner. Enten ramler de sammen, eller så omgjøres de på en slik måte at det ikke finnes spor igjen av den gamle bygningen. Det sistnevnte er heller ikke å ettertrakte, mener arkitektene.
- Isolerer man dette naustet i ytterveggene,