Gravplassen
07.10.2016
- Det startet med at jeg ikke syntes at stein passet som materiale til gravminnet etter min svigermor som jeg var så glad i, sier Turid Uldal.
Da hun diskuterte det med søstera Gita S. Norheim, kom de fram til at de kunne lage et gravminne selv. I stedet for stein, valgte de å jobbe med syrefast stål. Begge er kunstnere, de har samarbeidet lenge og står bak flere offentlige utsmykkinger, så de kjente godt til materialet.
Støtte fra Skien
Turid Uldal ønsker meg velkommen til hjemmet i Solheimsviken i Bergen, og disker opp med kaffe, te og kaker på hagebordet på plenen. Verkstedet ligger like ved, i et påbygg til huset. Hun kommer fra Skien, men har bodd mellom de sju fjell siden 1986. Ved siden av å være kunstner, har hun deltidsjobb på Kunstkolen i Bergen. Søstera bor fortsatt i Grenland, og det var i Skien at svigermora skulle begraves.
Før de startet med å lage gravminnet, kontaktet de Terje Wiken, som den gang var driftsleder i Skien kirkelige fellesråd. De måtte klarlegge hvilke krav de måtte oppfylle. Ikke minst var det viktig å sikre at gravminnet ikke ble for lett, slik at det kunne velte.
- Løsningen ble å montere en stein inne i gravminnet som igjen ble boltet til fundamentet etter gjeldende forskrifter, sier Wiken som i dag er driftskonsulent i fellesrådet.
Det var ikke planen å lage mer enn det ene gravminnet over Uldals svigermor, men Wiken ble så begeistra for designet, at han anbefalte dem om å gå videre med idéen.
- Jeg så muligheten for nyskaping, og et materiale som ikke ville forringes over tid. Muligheten for belysning inne i gravminnet, slik at dette ville fremstå som et vakkert uttrykk, fanget min interesse, sier han.
Som sagt, så gjort. De to søstrene søkte og fikk støtte fra Innovasjon Norge. I januar 2016 var firmaet Gjenskinn etablert. Nå har de solgt dobbelt så mange gravminner som budsjettert, og gravminnene settes ut på gravplasser fra Finnmark i nord til Agder i sør.
Designes i dialog
Det står flere gravminner inne på verksted til Uldal. De spenner over mange motiv. Til nå har de designet ni ulike uttrykk. Svigermoras gravminne tok utgangspunkt i det klassiske akantusmotivet. Nye kunder har hatt andre ønsker. Musikk, fugler, blomster og landskap har dannet utgangspunkt for nye gravminner.
Noen design er utarbeidet etter de pårørendes ønsker, men det er Uldal og Norheim som står for det endelige uttrykket. Det er ikke noe problem at søstrene sitter på hver sin side av Langfjella. De møtes ofte, og Skype brukes daglig. Den siste finpussen står Norheim for og hun sender den ferdige datafilen til Hansen mekaniske verksted på Kokstad i Bergen, for utskjæring.
- Det må spesialmaskiner til for å skjære i syrefast stål, forklarer Uldal.
Gravminnene fraktes til hennes verksted for en siste finpuss og polering.
Til nå har mange av de første kundene fått spesialtilpassa design, men siden Gjenskinn kan gjenbruke designet til senere kunder, kan prisen på «prototypene» holdes nede.
Varig materiale
De syrefaste og rustfrie stålplatene er 3 mm tykke. Gravminnet er 68 cm høyt, 50 cm bredt og 25 cm dypt. Det er ikke spesielt tungt. Uldal greier fint å bære et gravminne fra verkstedet og ut på plenen for illustrasjon. Det er den 15 cm høye, svarte og polerte granittsteinen som settes i sentrum av gravminnet, som gir tyngde. Da økes vekta til rundt 70 kg.
Det er på steinplaten de pårørende setter inn lys. Og det er på nattestid gravminnet virkelig kommer til sin rett når notene, fuglene og blomstene gløder i lyset fra den blafrende flammen.
Med muligheten for laminerte digitaltrykk på navneskiltet, er det bare fantasien som setter grenser for hvordan den avdøde kan minnes. Enten det er som et portrettfoto, som stiliserte dyr, gjenstander eller landskap.
Glasset kan byttes ut, så det er ikke nødvendig å sette av plass til person nummer to som skal gravlegges, slik det er vanlig på et gravminne i stein. Når tida er inne, kan ei ny glassplate med begges navn settes inn.
- Teksten og bildene til den laminerte folien skal holde i minst 20 år, forsikrer Uldal.
Tradisjonsbærer
Både hun og søstera har merket at det å jobbe med gravminner er noe annet enn utsmykkingsoppgavene de ellers har.
- Det betyr noe for oss å designe disse gravminnene. Vi ser at vi viderefører den gamle tradisjonen med å bruke metall i gravminnene, der både smijern og støpejern ble brukt før, sier Uldal og smiler mens hun rører rundt i teen.
De har fått mange positive tilbakemeldinger på designet, ikke minst fra ansatte i gravplassforvaltningene. Uldal forteller at de ofte får høre at folk liker et alternativ til «stresskoffertene» på norske gravplasser.
Som følge av kundenes etterspørsel, har de utviklet en bedramme i stål. De jobber også med en lykt der pårørende kan sette inn ekstra store lys.
Les opprinnelig artikkelStøtte fra Skien
Turid Uldal ønsker meg velkommen til hjemmet i Solheimsviken i Bergen, og disker opp med kaffe, te og kaker på hagebordet på plenen. Verkstedet ligger like ved, i et påbygg til huset. Hun kommer fra Skien, men har bodd mellom de sju fjell siden 1986. Ved siden av å være kunstner, har hun deltidsjobb på Kunstkolen i Bergen. Søstera bor fortsatt i Grenland, og det var i Skien at svigermora skulle begraves.
Før de startet med å lage gravminnet, kontaktet de Terje Wiken, som den gang var driftsleder i Skien kirkelige fellesråd. De måtte klarlegge hvilke krav de måtte oppfylle. Ikke minst var det viktig å sikre at gravminnet ikke ble for lett, slik at det kunne velte.
- Løsningen ble å montere en stein inne i gravminnet som igjen ble boltet til fundamentet etter gjeldende forskrifter, sier Wiken som i dag er driftskonsulent i fellesrådet.
Det var ikke planen å lage mer enn det ene gravminnet over Uldals svigermor, men Wiken ble så begeistra for designet, at han anbefalte dem om å gå videre med idéen.
- Jeg så muligheten for nyskaping, og et materiale som ikke ville forringes over tid. Muligheten for belysning inne i gravminnet, slik at dette ville fremstå som et vakkert uttrykk, fanget min interesse, sier han.
Som sagt, så gjort. De to søstrene søkte og fikk støtte fra Innovasjon Norge. I januar 2016 var firmaet Gjenskinn etablert. Nå har de solgt dobbelt så mange gravminner som budsjettert, og gravminnene settes ut på gravplasser fra Finnmark i nord til Agder i sør.
Designes i dialog
Det står flere gravminner inne på verksted til Uldal. De spenner over mange motiv. Til nå har de designet ni ulike uttrykk. Svigermoras gravminne tok utgangspunkt i det klassiske akantusmotivet. Nye kunder har hatt andre ønsker. Musikk, fugler, blomster og landskap har dannet utgangspunkt for nye gravminner.
Noen design er utarbeidet etter de pårørendes ønsker, men det er Uldal og Norheim som står for det endelige uttrykket. Det er ikke noe problem at søstrene sitter på hver sin side av Langfjella. De møtes ofte, og Skype brukes daglig. Den siste finpussen står Norheim for og hun sender den ferdige datafilen til Hansen mekaniske verksted på Kokstad i Bergen, for utskjæring.
- Det må spesialmaskiner til for å skjære i syrefast stål, forklarer Uldal.
Gravminnene fraktes til hennes verksted for en siste finpuss og polering.
Til nå har mange av de første kundene fått spesialtilpassa design, men siden Gjenskinn kan gjenbruke designet til senere kunder, kan prisen på «prototypene» holdes nede.
Varig materiale
De syrefaste og rustfrie stålplatene er 3 mm tykke. Gravminnet er 68 cm høyt, 50 cm bredt og 25 cm dypt. Det er ikke spesielt tungt. Uldal greier fint å bære et gravminne fra verkstedet og ut på plenen for illustrasjon. Det er den 15 cm høye, svarte og polerte granittsteinen som settes i sentrum av gravminnet, som gir tyngde. Da økes vekta til rundt 70 kg.
Det er på steinplaten de pårørende setter inn lys. Og det er på nattestid gravminnet virkelig kommer til sin rett når notene, fuglene og blomstene gløder i lyset fra den blafrende flammen.
Med muligheten for laminerte digitaltrykk på navneskiltet, er det bare fantasien som setter grenser for hvordan den avdøde kan minnes. Enten det er som et portrettfoto, som stiliserte dyr, gjenstander eller landskap.
Glasset kan byttes ut, så det er ikke nødvendig å sette av plass til person nummer to som skal gravlegges, slik det er vanlig på et gravminne i stein. Når tida er inne, kan ei ny glassplate med begges navn settes inn.
- Teksten og bildene til den laminerte folien skal holde i minst 20 år, forsikrer Uldal.
Tradisjonsbærer
Både hun og søstera har merket at det å jobbe med gravminner er noe annet enn utsmykkingsoppgavene de ellers har.
- Det betyr noe for oss å designe disse gravminnene. Vi ser at vi viderefører den gamle tradisjonen med å bruke metall i gravminnene, der både smijern og støpejern ble brukt før, sier Uldal og smiler mens hun rører rundt i teen.
De har fått mange positive tilbakemeldinger på designet, ikke minst fra ansatte i gravplassforvaltningene. Uldal forteller at de ofte får høre at folk liker et alternativ til «stresskoffertene» på norske gravplasser.
Som følge av kundenes etterspørsel, har de utviklet en bedramme i stål. De jobber også med en lykt der pårørende kan sette inn ekstra store lys.
