I mange tilfeller er de fjernet som en følge av offentlige folkevalgte beslutningssystemer, men hendelser slik som nå med i Minneapolis den 25. mai 2020 viser at også bred folkelig politisk aktivisme er en legitim vei for å fjerne uønskede statuer i det offentlige rom.
Etter å ha fulgt utviklingen gjennom en rekke år som kulturarvsforsker på dette emnet slår det meg hvor lite en norsk kritisk offentlighet har reflektert over vår hjemlige mørke kulturarv forbundet med statuer av historiske personer i offentlige rom, ikke før begivenhetene der ute står på vår egen dørterskel.
På en måte har Black Lives Matter-bevegelsen banet veien for politiske myndigheter i USA og i Europa til nå å ta et grep for å holde tritt med tiden, som må sies å være overmoden.
Statuekrigen
Dagens debatt om statuer med et rasistisk symbolinnhold er som kulturarv en forlengelse av en lenge pågående asymmetrisk kulturkamp i den vestlige verden der undertrykte kulturer slår tilbake på den dominerende hvite kulturen og makten i samfunnet.
På et grunnleggende nivå handler «statuekrigen» også om et kulturarvspolitisk skille mellom konservative versus reformvennlige synspunkter på hva kulturarv er og vil kunne brukes til for samfunnets beste. Det er i et slikt lys vi kan forstå debatten i Norge.
I Norge reises nå spørsmålet om statuer med rasistisk symbolinnhold, eksemplifisert med statuene av sir Winston Churchill og Ludvig Holberg i Oslo, bør fjernes eller om de skal bli stående. Debatten har mange skygger, selv om den på overflaten virker polarisert ut ifra et
