Fagpressenytt

Det endte med at Kristian, som ikke er hans egentlige navn, brente lyset sitt i begge ender. Til slutt var han så utslitt at legen sa stopp. I mer enn ti år har han vært ute av arbeidslivet som ufør. Selv er han ikke i tvil om at arbeidsbelastningen som taxisjåfør bidro til det, selv om det ikke kan dokumenteres med hundre prosent sikkerhet.
- Jeg husker en natt jeg hadde parkert på holdeplassen og satt meg til å sove. Da jeg våknet satt jeg bak rattet noen kilometer utenfor byen, ute av stand til å huske hvordan jeg hadde kommet meg dit. Da ble jeg virkelig redd, og til min forskrekkelse satt det folk i baksetet, men jeg kunne jo ikke spørre dem hvor vi skulle. Heldigvis stod det på taxameteret. Da jeg endelig kom meg hjem, begynte jeg bare å grine. Vi burde jo blitt stoppet lenge før vi ble så slitne, sier han.

Nesten aldri fri
Kristian forteller om vaktlister som ofte medførte opp mot 100 timer jobb i uka. Vakter på ett døgn var nesten mer regel enn unntak.
- De første fire-fem årene hadde jeg sikkert et snitt på 80 timer hver eneste uke. Det ga god inntekt, men timelønna var jo elendig, smiler han.
Kristian angrer ikke på at han begynte å kjøre taxi. Han omtaler nemlig jobben som helt perfekt for ham.
- Det var jo veldig moro med en gang. Jeg er et nattmenneske som liker å jobbe på natta, og det ligger jo en frihet i jobben, samtidig som man treffer mange mennesker og ser nye ting hver dag, smiler han.
Utfordringen til Kristian var at han ikke klarte å begrense seg - og at heller ingen andre satte på bremsene.
- I ettertid har jeg funnet ut at jeg har ADHD, men det var jo fint for drosjeeieren at jeg ville kjøre så mye. Jeg så muligheten for å tjene penger, og det var jo lukrativt for drosjeieren også. Dessuten var jeg singel og uten forpliktelser. Det gjorde at jeg jobbet hele tiden. Jeg tro