- Har du spist middag?
- I don't know, svarer Jack, som er døpt Johannes, men som i voksen alder flyttet til Amerika.
Der har han bodd i 50 år. Men nå bor Jack på Bryggen, en av sykehjemmets tre avdelinger for demente.
En dame sover i stolen med haken på brystet. Jack har ikke spist middag, for skramlingen fra kjøkkenkroken forteller at noe er på gang. Det er torskemåltidet som gjøres klar.
De store skyvedørene i glass mellom stue og spiseavdeling er åpne.
- Best å komme seg vekk, sier en liten dame som allerede har satt seg ved spisebordet.
- Jeg får ikke vite hvor jeg er en gang.
Men hun lar seg berolige av pleierne som sier hun er på rett sted.
Gode øyne
I stuen står tv-en på. Nyheten om at kongens tale om nordmenn er blitt veldig populær, gjør ikke inntrykk på noen her.
- Godt det er du som kommer. Du forstår meg, sier den lille damen til en afrikansk pleier.
- Du har så fine tenner. Kvite og velstelte.
- Takk for det, sier pleieren.
Den lille fortsetter:
- Du har gode øyne, ikke sånne sinte. Du kan trygt smile med de fine tennene.
- Du er snill, sier den afrikanske mykt og går for å hjelpe Jack til bords.
Hun som sov, har våknet. En annen, som i sted var våken, har sovnet.
SNART MIDDAG: Jack Haugland og Bjørg Jacobsen blunder mens de venter på torskemiddagen. (Foto: Marit Fonn)
Snur døgnet
En pleier begynner å servere ved spisebordene. Jack og en kvinne i rød jakke og med matchende neglelakk blunder ved spisebordet mens de venter på torsken.
Klokken er blitt kvart over ett, og nå er alle pasientene våkne. Jack får torsken sin. Han tar et godt grep om bestikket og vet hva det skal brukes til.
- Smakte det, Jack?
- Det var ikke godt. I am tired, sier han og skyver tallerkenen med halvspist middag inn på bordet.
Han vil reise seg, venter ikke på desserten. Finner stokken sin og går til godstolen på stuen. Om litt glir øynene igjen.
- De snur døgnet. Det er ikke lett å forklare dem at det er best å holde seg våken om dagen, sier en hjelpepleier som mater en av pasientene med most middag.
Det hender at aktivitetsavdelingen tar pasientene med ut, forteller hun.
- De av dem som har glede av det, føyer hun til.
Jack har ikke lenger det. Nå dupper han i stolen, men våkner til hver gang noen beveger seg i rommet. Den lille damen har satt seg ved siden av ham.
- Er jeg på rett sted? Er det her jeg skal være? Jeg har en småpike å passe på, sier hun og peker på rullatoren som har en bylt klær i kurven.
Snart er det på tide å forlate Jack.
- Ha det bra, Jack, nå skal jeg g å, sier jeg.
- Shall I go with you, spør Jack, parat til å følge journalisten.
L