15. november er det 100 år siden den franske sosiologen Émile Durkheim døde, 59 år gammel. Å markere årsdager for dødsfall kaller vi kanskje ikke «jubileum», slik vi gjør når vi markerer fødselsdager, men ikke desto mindre er det en dag som markeres, i Norge med et seminar ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Durkheim var en samtidig av tre andre store europeiske sosiologer, Ferdinand Tönnies (1855-1936), Georg Simmel (1858-1918) og Max Weber (1864-1920). Tre av dem døde altså under eller like etter andre verdenskrig. Tönnies rakk, trolig mye mot sin vilje, å oppleve nazistenes maktovertakelse i Tyskland, noe som førte til at han nokså umiddelbart ble avskjediget uten pensjon.
Mer informasjon om seminaret finner du her.
De klassiske sosiologene hadde sine modningsår i den i datidens målestokk nokså lange fredstiden frem til 1914. Det var i kolonialismens og ikke minst industrialismens tid. Det var dermed også en tid med omfattende sosial endring. Det var blant de viktigste temaene de klassiske sosiologene befattet seg med. Noe forenklet kan man si at sosiologien som fag vokste frem nettopp som refleksjon over disse endringsprosessene: Sekularisering, industrialisering, en mer rasjonell kapitalisme, økt geografisk mobilitet og urbanisering.
For de øvre samfunnssjikt var det en optimistisk tid. Det var en utbredt oppfatning at moderniteten var i ferd med å bringe vår del av verden opp på et h�


































































































