Fagpressenytt

Når landskapsarkitekter tegner mellomrom i byene våre, er ambisjonen ofte å fylle dem med innhold og attraksjoner, slik at de blir mer enn en hyggelig overraskelse på veien. Hva om disse pustehullene i byveven blir målet med turen neste gang? Eller enda bedre, at de blir del av den foretrukne veien å rusle eller trille.
Lakkegata aktivitetspark er blitt et slikt sted. Anlegget fikk hederlig omtale i kåringen av Oslo bys arkitekturpris 2020, var finalist til landskapsarkitekturprisen 2020, og er nominert til Mies van der Rohe-prisen for 2022.
Vi befinner oss blant Gråbeingårdene i en eldre del av Oslo sentrum, et knepp øst for Akerselva; et strøk preget av tett boligbebyggelse langs gråskurte Trondheimsveien. Botanisk hage finner vi over Sars' gate i øst og Sofienbergparken i nordvest, men mellom dem er det stort sett steile vegger, asfalt og støv. Det gamle anlegget ved Lakkegata skole var en del av dette bildet, og bar preg av å være dårlig vedlikeholdt og frekventert av byens løse fugler.

Spøkelser fra fortida. Jeg husker et seminar om utforming av skolegårder, der det dukket opp et innlegg av engasjerte foreldre som mobiliserte krefter til å utvide nettopp skolegården til Lakkegata skole, som ikke bestod av stort mer enn en inngjerdet lomme og et «ekstrarom» utenfor skolegjerdet. Som en adskilt aktivitetsplass fra skolegården var denne tilgjengelig for alle i nærmiljøet, men plassen fremsto lukket, mørk og avsidesliggende, noe som altså bidro til lyssky aktiviteter mer enn til barnelek.
Rett utenfor, på nordvestsiden av Lakkegata skole, ligger Mosse Jørgensens plass. Her var det lenge parkeringsplass, men før det, på 1830-tallet, ble stedet brukt som kirkegård under datidens store koleraepidemi. Denne rammet de fattige samfunnslagene p