Da forsker Cecilie Hellestveit tillot seg å peke på noen problematiske sider ved dette, mente daværende rektor ved NMBU professor Curt Rice at det var så fremmedfiendtlig at hun ikke burde slippe til i norske medier. Han tvitret også om at det var underlig at 68 % av universitetsforskerne i Norge kom fra bare ett enkelt land.
Mer nylig har Ola Borten Moe tirret på seg et bredere felt av kritikere, inkludert min egen rektor Svein Stølen. Kritikken virker noe gammelmodig i en globalisert verden der også universitetene møter nye dilemmaer i motsetningene mellom det lokale og det globale. Den er også basert på simplistiske forestillinger om hvordan man samler talent fra populasjoner av ulik størrelse (nasjonale og internasjonale). Det er for eksempel neppe slik at det ville blitt født 7 Einsteiner i 1879 dersom verdens folketall hadde vært som i dag, 7 ganger større.
Hovedkritikken av universitetene har lenge vært at de er elfenbenstårn, fjernt fra samfunnet rundt seg. Man snakket til og med lenge latin. Det vil derfor neppe bli forstått av norske skattebetalerne om universitetene utvikler seg til parallellsamfunn hvor campus bare tilfeldigvis ligger på en gressplen i Norge. Da ville det være billigere å stå i fjernkommunikasjon med forskerne rundt Harvard Yard, de er jo stort sett mye flinkere også.
Det er for eksempel neppe slik at det ville blitt født 7 Einsteiner i 1879 dersom verdens folketall hadde vært som i dag, 7 ganger større.
Kristian Gundersen
Alle norske un
