Denne artikkelen tar utgangspunkt i en pasientfortelling der en sykepleier står overfor utfordringer med å gi god omsorg og palliativ behandling til en pasient med Huntingtons sykdom (HS) i sen fase. Kvaliteten på omsorgen kan på den ene siden påvirkes av sykepleierens forståelse av pasientens situasjon. På den andre siden kan omsorgen bli påvirket av sykepleierens kompetanse innen symptomlindring, relasjoner til pasienten, kommunikasjon, tverrfaglig samarbeid og ivaretakelsen av pårørende.
Det er mandag og første vakt etter noen dager fri. Sykepleieren har ansvar for Olav på 67 år, en pasient med Huntingtons sykdom (HS) i sen fase. Olav er en pasient som ikke har mange rundt seg. Sønnen er oppgitt som nærmeste pårørende, men han besøker sjelden faren sin.
Når sykepleieren sier god morgen til Olav, åpner Olav plutselig øynene og ser på sykepleieren. Olav blir ofte urolig og utagerende under stell, noe som gjør det vanskelig å gi ham frokost etterpå. Sykepleieren bestemmer seg derfor for å lage frokost først. Olav følger sykepleieren med triste og bekymrede øyne.
Olav begynner å rope
Etter å ha fått to skjeer med grøt begynner Olav å slite med å svelge og får problemer med slim i halsen. Han begynner å rope og bevege armen. Dette er en dårlig opplevelse for Olav. Slimproduksjonen har økt, og ropingen har blitt mer intens den siste måneden.
Det var nettopp den økte slimproduksjonen og den økte ropingen Olav plagdes mest av, spesielt under måltidene. Noen av pleierne sier de forlater rommet når Olav roper og skriker, og de kommer heller tilbake etter en stund.
Alle Olavs medisiner er blitt seponert. Søkelyset er på symptomlindring. Olav får bare Paracet og Granon tre ganger daglig. Ellers står han på morfin og Robinul ved behov. Sykepleieren gir ham en 200-milligrams brusetablett med Granon, men han klarer ikke å hoste opp slimet. Olav fremstår nå som sterkt preget av angst.
Sykepleieren tenker at Olav bør få Robinul, og han går inn til medisinrommet for å ordne 0,2 milligram subkutan Robinul. Sykepleieren spør en erfaren kollega om hun noen gang har gitt Robinul til Olav. Hun nøler litt og sier: «Jeg har aldri gitt Olav Robinul eller morfin. Det er svært vanskelig å vurdere når Olav har behov for disse medisinene.»
Sykepleieren bestemmer seg likevel for å gi Robinul, og etter omtrent 30 minutter ser han en positiv effekt. Olav puster roligere, men har fortsatt rynker i pannen og mellom øynene. Det kan skyldes smerte.
Smerte har vid betydning
Denne artikkelen baserer seg på en refleksjonsmodell som
