Fagpressenytt

Smerter kan føre til at pasienten ikke makter et adekvat respirasjonsarbeid, hvor for eksempel små tidalvolum kan føre til hypoksi. Videre kan manglende evne til å hoste medføre opphopning av sekret, noe som igjen kan føre til atelektaser. Sirkulasjonen kan bli påvirket på grunn av økt utskillelse av noradrenalin og adrenalin. Dette øker den totale perifere motstanden, og kan gi tachycardi og økt belastning på hjertemuskulaturen. Oksygenbehovet øker og stiller et større krav til at respirasjonsarbeidet fungerer optimalt.
Smerter kan videre føre til immobilitet med nedsatt tarmmotilitet og obstipasjon som følger. Dette kan igjen resultere i kvalme og oppkast. Smerter fører også til angst og uro, som igjen kan forsterke smerteopplevelsen (1).

UNDERBEHANDLING KAN GI KRONISK SMERTE
Ved å behandle smerte aktivt etter et kirurgisk inngrep er målet å unngå hypersensibilisering av ryggmargens bakre horn. Ubehandlet smerte kan føre til en kontinuerlig strøm av smerteimpulser, som kan endre oppbyggingen av nevronene i ryggmargen. Dette kan medføre at smertesignaler produseres uavhengig av graden av stimuli.
Verden over opplever 20-35 prosent av alle barn en grad av kronisk smerte etter et kirurgisk inngrep, på grunn av underbehandling av smerten. Denne artikkelen belyser faktorer som kan forårsake utilstrekkelig postoperativ smertelindring hos barn.

RETNINGSLINJER FOR POSTOPERATIV SMERTELINDRING
Vi kjenner til to internasjonale og en norsk retningslinje for postoperativ smertelindring til barn. Det er stort sett enighet om hvilke faktorer som er viktig. Til tross for dette, viser studier at helsepersonell ikke kjenner til retningslinjene (3, 4).
Retningslinjene fremhever en helhetlig tilnærming basert på tre hovedprinsipp: selvrapportering, observasjon av barnets atferd og fysiologiske indikatorer på stress forårsaket av smerte. Foreldrenes oppfatning, da de kjenner barnet sitt best, samt helsepersonells erfaringer og evne til å tolke andre tegn vektlegges også.
Retningslinjene fremhever følgende faktorer som viktig ved smertevurdering og behandling:

• Bruk av et validert, alderstilpasset smerteskåringsverktøy for å kartlegge den subjektive oppfatningen av smertens intensitet. Smerten skal også re-evalueres og dokumenteres etter at tiltak er iverksatt.
Kun fysiologiske parametere som indikator for smertevurdering er ikke å anbefale. Disse skal brukes i sammenheng med andre evalueringstiltak for å stadfeste smertens intensitet.
Multimodal analgesi fremheves da flere reseptorer blir påvirket og smertelindring på flere nivåer induseres. Paracetamol og ikke-steroide anti-inflammatiske medikamenter (NSAIDS) foretrekkes, helst i kombinasjon. Disse har opioidsparende effekt og inngår som første trinn i behandling av lette til moderate smerter (smerteskår mellom 3-5). Medikamenter som skal brukes i trinn to er paracetamol, NSAIDS og sentraltvirkende analgetika i form av opioider (smerteskår mellom 5-7). Medikamenter som skal brukes i trinn tre er paracetamol, NSAIDS, morfin, klonidin, og/eller blokader, og/eller ketamin og gabapentin (5). Det første døgnet, til tarmmotiliteten er gjenopprettet, anbefales det å gi medikamentene intravenøst. Ketorolac (NSAIDS) intravenøst kan gis til barn ned til to år.
Fast doseringsintervall gjennom døgnet framfor «ved behov»-dosering.
Ikke-medikamentelle tiltak blir også anbefalt, i kombinasjon med farmakologiske tiltak. Dette inkluderer avledning, massasje, berøring, foreldre til stede, musikk, varmeflaske, nettbrett, telefoner, hjelp til riktig stilling, deltakelse der det er mulig for å øke følel