Vi har tatt ham på ordet og spurt både pastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, forstander Basim Ghozlan i Rabita-moskeen, Imam Shahid Kahloon i Ahmadiyya-moskeen, Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband og teologiprofessor Harald Hegstad ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn (som svarte om holdninger i Den norske kirke, som ikke hadde anledning til å svare) om både hvilken helveteslære de står for og om når de eventuelt mener det er riktig å introdusere barn for forestillingen om et helvete.
Helvetes opprinnelse
Ordet «helvete» har på norsk sin opprinnelse i norrøn mytologi. Helvete betyr ganske konkret gudinnen Hels straff. Denne semantiske betydningen gjør at både Andreassen og Hegstad viser til selve ordet som en hedensk forestilling, og det er derfor ingen betegnelse de vil bruke om hva som kan være en mulig utgang etter døden. Ordet de velger seg er «fortapelse». Også Ottosen velger å bruke fortapelse, med begrunnelsen at bibelens språk er så symbolmettet at det er vanskelig å ha dekning for en enkelt betegnelse om helvete.
Hvilke mulige utganger er det så for dem som mener det finnes et liv etter det jordiske livet?
Teologiprofessor Hegstad deler det opp i tre hovedretninger, foruten den himmelske:
* Apokatastasis - Gjenopprettelsen: Troen på at alle blir frelst til slutt.
* Annihilasjon - Tilintetgjørelse: Troen på at de som ikke blir frelst bare forblir døde.
* Apoleia - Evig fortapelse: Troen på at de ikke-frelste også for et liv etter døden, men som fortapte, i en tilstand som «i beste fall» betyr en evig tilstand uten de kvaliteter frels
