Jeg har aldri vært noen bymenneske, men har bodd i bysentrum i ganske mange år. Da jeg vokste opp på et tettsted i det sørvestlige Tyskland på 1990-tallet var selveste byen et sted man dro til bare for å handle i forkant av høytider eller for et svært sjeldent besøk på kino i helga. For å studere flyttet jeg til slutt til en storby - mye større enn stedet jeg hadde omtalt som by før.
Byene er kjempefine - selvsagt. Det suser og bruser i alle gatene og du kan dra på kino eller teater, kafé eller pub når som helst. Men samtidig er det mye søppel, støy og luftforurensing. De to sistnevnte skyldes særlig den daglige trafikken, delvis fordi industrianlegg ble flyttet til utkanten av byene - eller til Asia, men det er et annet tema. Byene våre, som de står fram nå, er et produkt av sosioøkonomiske og politiske forhold og skiftende trender.
På tysk finnes det et berømt sitat fra middelalderen: Stadtluft macht frei Og det stemmer nokså godt den dag i dag. Men dette skal jo ikke bli en avhandling om byenes historie. La oss gå videre.
Foto: Copernicus Sentinel-2, ESA, via public domain
Hvor skal alle de menneskene som jobber i byen bo?
Da jeg skulle flytte til Oslo for tre år siden, var jeg overbevist om at jeg ikke skulle bo i sentrum, men samtidig ikke langt unna. Du vil kanskje spørre: hvorfor? Jeg ville ganske enkelt ikke miste kulturelle tilbud som bare finnes i byen, og samtidig savnet jeg naturen, skog og åser, og rett og slett de åpne kulturlandskapene fra oppveksten min.
Bare når blikket får hvile i det fjerne og skimte susende skoger og vuggende akser, kan sjelen få fred (fri etter Die Mondnacht av vo
