Fagpressenytt

... Et spesielt eksempel på dette er flyselskapenes bonusprogrammer, hvor bedriften kan være den som betaler billetten, og den ansatte mottar fordeler til privat bruk uten noen form for beskatning. Skattedirektoratet (SKD) sendte 21.12.2016 et høringsbrev (Skattedirektoratet (2016a)) med forslag (Skattedirektoratet (2016b)) til forbedring av regelverket for visse naturalytelser. Høringsfristen var satt til 21. mars 2017. Formålet med forslaget var å forbedre regelverket ved å fjerne svakt begrunnede særregler, erstatte skjønnsmessige vilkår med beløpsgrenser og klargjøre hvem som har ansvaret for arbeidsgiverpliktene når ytelsene kommer fra/via en tredjepart. SKD ønsket med dette forslaget å gi bedre rettsikkerhet gjennom økt forutsigbarhet og forenklet etterlevelse. Vi har i denne artikkelen konsentrert oss om ansattes bruk av bonuspoeng som opptjenes gjennom arbeidsgiver. Det kom inn totalt 27 høringssvar hvorav seks var uten bemerkninger til forslaget. De som har uttalt seg, er overveiende negative til at arbeidsgiver skal pålegges plikter for innberetning, poengterer administrative byrder og er kritiske til at dette vil innebære en forenkling. Vi strukturerte høringssvarene ut fra de momentene vi ønsket å se nærmere på. Det er ingen som bestrider at dette er en fordel vunnet ved arbeid, og at den gjennom dette blir skattepliktig. Problemene oppstår når det blir spørsmål om hvem skal bære byrden ved å innberette bruk av bonuspoeng til skattemyndighetene, hvilke konsekvenser manglende innberetning skal få, hvordan man skal skille mellom de poeng som opptjenes gjennom arbeidsgiver, og privat opptjente poeng, hvordan naturalytelsen skal verdsettes, tidspunkt for beskatning og hvordan andre goder i forbindelse med reiser skal behandles. Vår undersøkelse viser at forslagene som omhandler flybonuspoeng i realiteten ikke vil innebære en forenkling, og at det tvert om vil føre til større administrative kostnader for arbeidsgiver. INNLEDNING
Dorotic og Olsen (2013) definerer kundelojalitetsprogrammer (KLP) som strukturerte markedsføringstiltak for å belønne kundens lojalitet. Eksempler på kundelojalitetsprogrammer kan eksempelvis hentes fra dagligvarehandelen (Coop Litt ditt, Trumf fra NorgesGruppen), fra bensinstasjoner (Esso-kortet og Cirkle K), fra handelsstanden (Kid Interiør, H&M, VITA-klubben) eller fra flyselskaper (SAS EuroBonus, Norwegian Reward).
Basson og medforfattere (2009) har gjennomført en studie av kundelojalitetsprogrammer tilknyttet frequent-flyer-planer (FFP). Her presenteres en teori som modellerer FFP som en innsats for å utnytte forholdet mellom arbeidsgivere (som betaler for billetter) og ansatte (som reiser). De påpeker at det er sannsynlig at FFP-programmer vil påvirke den ansatte til å bestille flyreiser til høyere priser. De presenterer også et annet perspektiv på FFP som et verktøy flyselskapene kan benytte til å utnytte det forholdet som eksisterer når den parten som bestiller flyreisen og samler FFP-fordelene, ikke er den som betaler for billetten. Dermed fungerer FFP som bestikkelser for forretningsreisende og frister dem til å velge dyrere flybilletter og muligens også ta unødvendige (eller mindre praktiske) flyreiser som betales av arbeidsgiveren, i bytte for en liten personlig fordel i form av et program, fordeler eller poeng. Lignende typer lojalitetsprogram finnes i andre bransjer, særlig hotellvirksomheten. Resultatet av studiene tyder på FFP kan føre til høyere priser for arbeidsgivere.
Pidduck og Odendaal (2013) har gjennomført en undersøkelse hvor de ser på mulig utbredelse av de sørafrikanske skattegrunnlagene for lojalitetsprogrammer og innberetning av denne typen fordeler. Der finner de at det er et gap i beskatning av kundelojalitetsprogrammer.
Kompleksiteten ved å identifisere og administrere innberetningen av kundelojalitetsbonus for millioner av individer har ført til at kundelojalitetspoeng ikke blir beskattet, mens kostnadene knyttet til disse tildelingspoengene blir fradragsført av bedriftene som gir disse bonusene. I denne studien vurderer forfatterne skattelekkasjen fra et lovgivningsmessig og administrativt perspektiv samt undersøker mulige løsninger. Inntektsforvaltningen i Sør-Afrika oppfordres til å gjøre endringer i gjeldende skatteadministrasjon for å hindre inkonsekvent behandling og skattelekkasje uten å negativt påvirke kjernen i kundelojalitetsprogrammene. Pidduck og Odendaal mener at dette kan medføre en betydelig inntektskilde for staten.
Vår studie vil fokusere på flybonuspoeng og ansattes bruk av bonuspoeng som opptjenes fra tredjeparter via arbeidsgiver. Temaet er aktuelt, da det vil berøre mange forretningsreisende som er tilknyttet ulike bonusordninger. Bedriften betaler billetten, og den ansatte mottar fordeler til privat bruk uten noen form for beskatning.
Flybonuspoeng vil normalt opptjenes på én bonuskonto på den reisendes hånd for hvert flyselskap eller hver gruppe av samarbeidende flyselskaper, uavhengig av hvem som har betalt for reisen. Dette innebærer at det på en persons bonuskonto typisk vil kunne være en blanding av private og tjenstlige bonuspoeng. I tillegg opptjenes bonuspoeng gjennom bruk av ulike kredittkort, også ved betaling av andre varer/tjenester. Det er derfor mulig å få en dobbel opptjening både gjennom selve reisen og gjennom betalingsformidlingen.
Eksempelvis vil man med SAS EuroBonus kunne opptjene poeng ved kjøp av flyreiser, ved leiebil, ved overnatting på utvalgte hotell og ved bruk av et EuroBonus-kredittkort når man handler i utvalgte nettbutikker eller fysiske butikker. Poengene kan brukes både til kjøp av nye flyreiser, oppgradering av flyreiser, leie av bil, handel i EuroBonus-butikken, handel av varer om bord på flyet eller bonusovernattinger (SAS EuroBonus, 2018). Norwegian (NAS) har et tilsvarende program som heter Norwegian Reward.
Konkurransetilsynet innførte i 2002 forbud for SAS, Braathens og Widerøe (tidligere SAS-gruppen) mot å gi passasjerene bonuspoeng på innenriksflyreiser. Forbudet trådte i kraft 1. mai samme år med hjemmel i konkurranseloven § 3-10 (Konkurransetilsynet notat, 2002, s. 3). Forbudet ble opphevet i 2013, og samtidig kom reglene om innberetningsplikt, hvor ansvaret ble lagt på arbeidstaker. Med forbehold om at statsbudsjettet blir vedtatt slik det foreligger, vil dette fra og med 1.1.19 endres, og innberetningsplikten tilfaller arbeidsgiver (Statsbudsjettet 2019, kap. 1600, s. 51), jf. Prop. 86 LS (2017-2018) s. 16.
Det følger av skattelovens § 5-1 (1) at enhver fordel vunnet ved arbeid er ansett som skattepliktig inntekt. Fordel i form av naturalytelser i arbeidsforhold er som hovedregel også skattepliktig inntekt. Som naturalytelse i arbeidsforhold menes enhver økonomisk fordel som ytes i annet enn kontanter, sjekker og lignende betalingsmidler (sktl § 5-12). Oppnår skattyter bonusytelser fra andre enn arbeidsgiver, for eksempel flyselskap, hotell mv., som følge av reise, overnatting mv. hvor arbeidsgiver eller hans oppdragsgiver har dekket kostnadene, skattlegges verdien av bonusytelsen som lønn dersom ytelsen benyttes privat. Bonusytelsen kan for eksempel gjelde fritt weekend-opphold på hotell eller gratis flyreise (Skatte-ABC, 2018 (juni)). Utgangspunktet fra lovgiver synes rimelig klart. Bruk av bonuspoeng som ytes av en tredjepart, er skattepliktig inntekt. Vi vil derfor ikke komme inn på skatteplikten i denne artikkelen, men heller se nærmere på problemene knyttet til fordeling av private og jobb-opptjente bonuspoeng, verdsettelse av ytelsen og eventuelle tilleggsytelser, når fordelen skal komme til beskatning, hvor innberetningsplikten skal ligge, herunder arbeidsgivers innsyn i ansattes bevegelser på fritiden, og konsekvenser ved manglende innberetning. Vi vil også se nærmere på om dette lovforslaget innebærer bedre rettssikkerhet gjennom økt forutsigbarhet, forenklet etterlevelse og mer lik og rettferdig behandling. Avslutningsvis vil vi