Norsk Skogbruk
28.09.2018
Jens Ulltveit-Moe har tjent seg rik på tankfart og annen oljerelatert virksomhet. Men han fikk en «klimavekkelse» i 2004 og kvittet seg etter hvert med sine fossilbaserte investeringer, til fordel for fornybare aktiviteter. Han er stadig interessert i trebasert virksomhet i Norge, men har hittil ikke kommet i posisjon.
Jens Ulltveit-Moe gir seg slett ikke ut for å være noen skogbruker, han er utdannet siviløkonom fra Bergen og har mastergrad i internasjonal politikk fra USA. Men helt uten skoglig bakgrunn er han ikke. - Jeg har arvet 1200 daa skog som hører til gården Ulltveit i Gjerstad. Når jeg nå hogger det jeg var med min far og plantet, innbringer eiendommen rundt 30 000 kroner i året. Da jeg var gutt ga den omtrent samme bidrag som min mors lærerlønn. Det setter utviklingen i perspektiv, sier han.
Men Ulltveit-Moe trenger disse pengene enda mindre enn de fleste andre små skogeiere. Etter endt utdannelse var han konsulent for McKinsey i London og New York, før han viet seg til shipping, først som direktør for Asterix Shipping i London. I 1980 ble han hyret inn for å redde det kriserammede rederiet Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund, som måtte gjennom omfattende restrukturering. Og i 1984 etablerte han investeringsselskapet Ulltveit-Moe-gruppen, som siden ble omdøpt til Umoe AS. Dette selskapet er i dag engasjert i mange ulike bransjer. Rederiet Knutsen O.A.S. er solgt, men Ulltveit-Moe eier fortsatt noen gasskip. Ellers finnes datterselskaper innenfor vind- og solenergi, bioenergi, restaurantdrift og batteriproduksjon. Men altså ikke noen olje- og gassvirksomhet. Umoe holder til på den staslige Fornebu hovedgård, der Jens Ulltveit-Moe tar imot i et møterom med god sjøutsikt. - Jeg leste FNs tredje klimarapport i 2003 og ble skremt av konsekvensene, (den konkluderte med at temperaturen kan stige med mellom 1,4 og 5,8 grader innen 2100, red. anm.) samtidig som jeg ble imponert over grundigheten og den faglige tyngden. Jeg ville ta konsekvensen av dette budskapet og solgte meg etter hvert ut av olje og gass, jeg ville heller engasjere meg i fornybar energi som sol, vind og bio. Jeg fant ut at vind krevde altfor store penger, på solenergi var det akkurat da en boom som gjorde det veldig dyrt å gå inn, så valget falt i første omgang på bioenergi. Jeg så først østover og vurderte å engasjere meg i Russland, men fant det vanskelig, både på grunn av korrupsjon og fordi bioenergi her ville konkurrere med matproduksjon. Men jeg vurderte også hva som ga størst klimaeffekt, og landet altså på sukkerrør i Brasil. Her er det mulig å produsere 8 tonn biomasse på målet hvert år, og den gangen, i 20
Gå til medietMen Ulltveit-Moe trenger disse pengene enda mindre enn de fleste andre små skogeiere. Etter endt utdannelse var han konsulent for McKinsey i London og New York, før han viet seg til shipping, først som direktør for Asterix Shipping i London. I 1980 ble han hyret inn for å redde det kriserammede rederiet Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund, som måtte gjennom omfattende restrukturering. Og i 1984 etablerte han investeringsselskapet Ulltveit-Moe-gruppen, som siden ble omdøpt til Umoe AS. Dette selskapet er i dag engasjert i mange ulike bransjer. Rederiet Knutsen O.A.S. er solgt, men Ulltveit-Moe eier fortsatt noen gasskip. Ellers finnes datterselskaper innenfor vind- og solenergi, bioenergi, restaurantdrift og batteriproduksjon. Men altså ikke noen olje- og gassvirksomhet. Umoe holder til på den staslige Fornebu hovedgård, der Jens Ulltveit-Moe tar imot i et møterom med god sjøutsikt. - Jeg leste FNs tredje klimarapport i 2003 og ble skremt av konsekvensene, (den konkluderte med at temperaturen kan stige med mellom 1,4 og 5,8 grader innen 2100, red. anm.) samtidig som jeg ble imponert over grundigheten og den faglige tyngden. Jeg ville ta konsekvensen av dette budskapet og solgte meg etter hvert ut av olje og gass, jeg ville heller engasjere meg i fornybar energi som sol, vind og bio. Jeg fant ut at vind krevde altfor store penger, på solenergi var det akkurat da en boom som gjorde det veldig dyrt å gå inn, så valget falt i første omgang på bioenergi. Jeg så først østover og vurderte å engasjere meg i Russland, men fant det vanskelig, både på grunn av korrupsjon og fordi bioenergi her ville konkurrere med matproduksjon. Men jeg vurderte også hva som ga størst klimaeffekt, og landet altså på sukkerrør i Brasil. Her er det mulig å produsere 8 tonn biomasse på målet hvert år, og den gangen, i 20
