Handikapnytt
29.11.2018
Rullestolbruker Cathrine Moberget ble voldtatt av flere menn. I årene som fulgte, isolerte hun seg. Redningen ble et selvforsvarskurs.
- Vi må få flere til å si fra, slik at både forskere og hjelpeapparatet ser hvordan tallene faktisk er. Først når en har oversikten, kan en sette i gang ordentlige tiltak.
Cathrine Moberget (29) er klar i talen. Dette er en modig kvinne. Tøff fra barndommen av, vant til å trene mye og klare seg selv. Også da blodproppen inntraff da hun var 18 år og hun måtte takle et nytt liv med rullestol. Smerter hele døgnet gjorde at hun ble tøff utenpå også. Satte opp en maske og smilte til verden.
For åtte år siden skjedde det noe som gjorde at hun fikk bruk for alle ressursene sine.
Forsøkte å rope
- Jeg var ute med den elektriske rullestolen min, og kom i prat med fire gutter. De hadde jeg møtt noen uker før på en pub. Da spanderte de drinker, fulgte meg hjem og signaliserte at de ville bli med inn. Jeg sa nei, og det ble med det. Denne gangen godtok de ikke det. Den ene mente at han nå bare tok det han hadde krav på. To stykker holdt armene mine fordi jeg er sterk. Den tredje tok nøkkelen ut av stolen. Jeg forsøkte å rope, men fikk en hånd over munnen.
Da det hele var over, kledde Cathrine på seg, kom seg ut av stolen og krabbet seg mot nøkkelen de hadde kastet fra seg. Hun kom seg opp i stolen igjen og kjørte tilbake til skolen hun bodde på.
- Jeg gikk på autopilot og ville bare dusje. Jeg dusjet i tre timer. Skrubbet og skrubbet, ville få vekk den ekle følelsen.
Taus om overgrepet
Ingen på skolen fikk vite noe. Hun ringte heller ikke hjem til sine nærmeste.
- Jeg følte meg som et offer, men ville ikke fremstå som det. Jeg ønsket ikke at andre skulle vite hva jeg følte og tenkte. Slik er jeg ellers også. Jeg vil ikke være en belastning for andre. Jeg har og er blitt veldig flink til å sette på meg en maske. Det var jeg før voldtekten, og det er jeg også etterpå. Det er en forsvarsmekanisme, jeg vet det. Men det er bedre slik. Kort tid etterpå er det juleferie, og hjemme hos moren kan hun ikke skjule det lenger. Moren forstår at noe er galt.
- Jeg knekker litt sammen i mammas armer. Hun er klippen i livet mitt, den trygge. Hun ble selvsagt helt fra seg. At noen kunne gjøre noe sånt. Mamma skjønte at jeg var engstelig og redd. Det første vi gjorde, var å kjøpe en selvforsvarsspray til meg - med farge.
Isolert i tre år
Etter juleferien fikk også læreren vite det. Cathrine bestemte seg dessuten for å anmelde.
- Jeg ble møtt på en god og forståelsesfull måte av politiet. Det var likevel tøft, for det er jo en stor prosent av voldtektssaker som blir henlagt. Det ble også min. Jeg synes likevel det var viktig å anmelde. Da er dette en del av statistikken.
Politiet opplyste ikke om andre steder hun kunne få støtte og hjelp. Hun forsøkte psykolog, men syntes ikke det fungerte. I tre år isolerte hun seg, redd for å gå ut og redd for å være sammen med andre. Så, omsider, fant hun hjelpen som virket for akkurat henne.
Ikke kødd med meg
- Jeg begynte på et selvforsvarkurs for rullestolbrukere. Det var redningen for meg. For det første får du en psykisk styrke. Du lærer å sitte rett, ikke krummet, og det å ikke se engstelig ut. Du får generelt en mer selvsikker holdning og utstråler «ikke kødd med meg.» Så lærer du teknikker dersom du blir angrepet. Jeg går nå fast på disse timene.
Hun tror en god idé kunne vært å innføre selvforsvarskurs for alle allerede på ungdomsskolen, gjerne i gymtimene.
- Tenårene er en tid da en begynner å være mer ute på fester og andre arrangement. Det er bra for alle å ha noen slike selvforsvarsverktøy.
Cathrine Moberget tror det er mange grunner til at personer med funksjonsnedsettelser er overrepresentert i overgrepsstatistikken. Blinde kvinner vet man er en utsatt gruppe.
- Jeg tror også at vi i rullestol ofte kan være lettere ofre enn personer som går selv.
Skal ikke ha overtaket
Cathrine håper at hennes historie kan være med på å gjøre det mindre farlig å snakke om overgrep slik at tabuene rundt dette skal forsvinne.
- Det må komme mer frem at selv om en blir utsatt for et overgrep, så er en ikke svak eller mindre verdt som person. Selv om mange føler det sånn. Jeg snakker om voldtekten, for jeg tenker at overgriperne ikke skal ha overtaket på meg.
Samtidig forstår hun at mange ikke orker å snakke om overgrep de har blitt utsatt for privat, eller å ta kontakt for å få hjelp. Mange har krevende dagligliv fra før og har ikke krefter til det.
- I tillegg tror jeg at mange faktisk ikke vet hvor de skal henvende seg eller hvilken type hjelp som finnes. Dersom det kommer et lavterskeltilbud der en møter andre med funksjonsnedsettelser som har vært utsatt for overgrep, kunne det kanskje vært noe for meg. Det er noe med å kunne møtes på et likestilt nivå.
Er alltid litt på vakt
For selv om mye er blitt bedre, er hun fremdeles ikke kvitt all frykt og tanker rundt voldtekten. Den påvirker dagliglivet. Hun bruker ikke den elektriske rullestolen så mye fordi hun føler at hun lettere kan komme unna et eventuelt overfall med den manuelle. Hun kjenner seg heller ikke trygg i førs
Gå til medietCathrine Moberget (29) er klar i talen. Dette er en modig kvinne. Tøff fra barndommen av, vant til å trene mye og klare seg selv. Også da blodproppen inntraff da hun var 18 år og hun måtte takle et nytt liv med rullestol. Smerter hele døgnet gjorde at hun ble tøff utenpå også. Satte opp en maske og smilte til verden.
For åtte år siden skjedde det noe som gjorde at hun fikk bruk for alle ressursene sine.
Forsøkte å rope
- Jeg var ute med den elektriske rullestolen min, og kom i prat med fire gutter. De hadde jeg møtt noen uker før på en pub. Da spanderte de drinker, fulgte meg hjem og signaliserte at de ville bli med inn. Jeg sa nei, og det ble med det. Denne gangen godtok de ikke det. Den ene mente at han nå bare tok det han hadde krav på. To stykker holdt armene mine fordi jeg er sterk. Den tredje tok nøkkelen ut av stolen. Jeg forsøkte å rope, men fikk en hånd over munnen.
Da det hele var over, kledde Cathrine på seg, kom seg ut av stolen og krabbet seg mot nøkkelen de hadde kastet fra seg. Hun kom seg opp i stolen igjen og kjørte tilbake til skolen hun bodde på.
- Jeg gikk på autopilot og ville bare dusje. Jeg dusjet i tre timer. Skrubbet og skrubbet, ville få vekk den ekle følelsen.
Taus om overgrepet
Ingen på skolen fikk vite noe. Hun ringte heller ikke hjem til sine nærmeste.
- Jeg følte meg som et offer, men ville ikke fremstå som det. Jeg ønsket ikke at andre skulle vite hva jeg følte og tenkte. Slik er jeg ellers også. Jeg vil ikke være en belastning for andre. Jeg har og er blitt veldig flink til å sette på meg en maske. Det var jeg før voldtekten, og det er jeg også etterpå. Det er en forsvarsmekanisme, jeg vet det. Men det er bedre slik. Kort tid etterpå er det juleferie, og hjemme hos moren kan hun ikke skjule det lenger. Moren forstår at noe er galt.
- Jeg knekker litt sammen i mammas armer. Hun er klippen i livet mitt, den trygge. Hun ble selvsagt helt fra seg. At noen kunne gjøre noe sånt. Mamma skjønte at jeg var engstelig og redd. Det første vi gjorde, var å kjøpe en selvforsvarsspray til meg - med farge.
Isolert i tre år
Etter juleferien fikk også læreren vite det. Cathrine bestemte seg dessuten for å anmelde.
- Jeg ble møtt på en god og forståelsesfull måte av politiet. Det var likevel tøft, for det er jo en stor prosent av voldtektssaker som blir henlagt. Det ble også min. Jeg synes likevel det var viktig å anmelde. Da er dette en del av statistikken.
Politiet opplyste ikke om andre steder hun kunne få støtte og hjelp. Hun forsøkte psykolog, men syntes ikke det fungerte. I tre år isolerte hun seg, redd for å gå ut og redd for å være sammen med andre. Så, omsider, fant hun hjelpen som virket for akkurat henne.
Ikke kødd med meg
- Jeg begynte på et selvforsvarkurs for rullestolbrukere. Det var redningen for meg. For det første får du en psykisk styrke. Du lærer å sitte rett, ikke krummet, og det å ikke se engstelig ut. Du får generelt en mer selvsikker holdning og utstråler «ikke kødd med meg.» Så lærer du teknikker dersom du blir angrepet. Jeg går nå fast på disse timene.
Hun tror en god idé kunne vært å innføre selvforsvarskurs for alle allerede på ungdomsskolen, gjerne i gymtimene.
- Tenårene er en tid da en begynner å være mer ute på fester og andre arrangement. Det er bra for alle å ha noen slike selvforsvarsverktøy.
Cathrine Moberget tror det er mange grunner til at personer med funksjonsnedsettelser er overrepresentert i overgrepsstatistikken. Blinde kvinner vet man er en utsatt gruppe.
- Jeg tror også at vi i rullestol ofte kan være lettere ofre enn personer som går selv.
Skal ikke ha overtaket
Cathrine håper at hennes historie kan være med på å gjøre det mindre farlig å snakke om overgrep slik at tabuene rundt dette skal forsvinne.
- Det må komme mer frem at selv om en blir utsatt for et overgrep, så er en ikke svak eller mindre verdt som person. Selv om mange føler det sånn. Jeg snakker om voldtekten, for jeg tenker at overgriperne ikke skal ha overtaket på meg.
Samtidig forstår hun at mange ikke orker å snakke om overgrep de har blitt utsatt for privat, eller å ta kontakt for å få hjelp. Mange har krevende dagligliv fra før og har ikke krefter til det.
- I tillegg tror jeg at mange faktisk ikke vet hvor de skal henvende seg eller hvilken type hjelp som finnes. Dersom det kommer et lavterskeltilbud der en møter andre med funksjonsnedsettelser som har vært utsatt for overgrep, kunne det kanskje vært noe for meg. Det er noe med å kunne møtes på et likestilt nivå.
Er alltid litt på vakt
For selv om mye er blitt bedre, er hun fremdeles ikke kvitt all frykt og tanker rundt voldtekten. Den påvirker dagliglivet. Hun bruker ikke den elektriske rullestolen så mye fordi hun føler at hun lettere kan komme unna et eventuelt overfall med den manuelle. Hun kjenner seg heller ikke trygg i førs
