Av: Per Bjørn Foros, tidligere førsteamanuensis NTNU 25.10.2017
Vi må innse at sosiale medier er selve livet. Denne påstanden møter vi som overskrift på en reportasje i Adresseavisen (krever innlogging) om den digitale barndommen. Dagen etter følges det opp på kommentarplass, med nokså uforbeholden støtte til digitalisering av barnehage og skole. Og for et par uker siden var budskapet: Lær kidsa koding!. Hvorfor føler jeg så sterk uro når jeg leser dette?
Å opponere mot trender og nye sannheter er en risikosport, og jeg er smertelig klar over fallhøyden. Motforestillinger avfeies som nostalgi eller teknoangst, og hvem vil vel stå igjen når toget går?
Vi kan ane to sider ved den digitale barndommen: hvordan den preger barns liv og hvordan den legger grunnen for det som er til nytte. Sosiale medier trekker i retning av det første, læringsmedier i retning av det andre. La oss starte med livet - og hvordan det bestemmes fra tidlig barndom.
Jo, jeg tror det går an å si at noe var bedre før, og at barndom og oppvekst i dag kan være vanskelig. Dette avspeiles i eskaleringen av psykiske lidels
