Anita Arntzen
Uten å kjøpe T-banebillett. Guldbrandsen har nemlig fremdeles permisjon fra jobben sin som vognfører i Oslo Sporveier, med tilhørende fribillett, selv om han ikke har ført en vogn siden en gang på 1990-tallet.
At det var i Sporveien han skulle tilbringe store deler av sin yrkeskarriere, var det få som forutså. Foreldrene hadde aldri råd eller mulighet til å studere. For faren, som gjerne skulle blitt språkforsker i stedet for bankfunksjonær, var det en stor sorg. Det var nok derfor like mye foreldrenes ønske som Guldbrandsens eget at det ble historiestudier på Blindern.
{f1}
Han prøvde ut mye forskjellig, som noen måneder som semi-hippie i Hellas, idrettshøgskole, lærerjobb og studentpolitikk på heltid i Sosialistisk front. Hver sommer vendte han likevel tilbake til sommerjobben som konduktør på Holmenkollbanen. Så skulle han bare jobbe der en stund før hovedfaget i historie. Men der ble han.
- Jeg har lurt på det der, hva jeg skulle blitt om jeg ikke hadde blitt i Sporveien. Nå er jeg ikke noe praktisk anlagt heller, så jeg vet faktisk ikke helt.
Anita Arntzen
I Oslo Sporveier var han en del av et spesielt og radikalt miljø. Samholdet mellom de ansatte, med bakgrunn fra hele verden, var sterkt, med egne idrettslag, sjakklubb, feriehjem og sankthansfester.
- Det var et fantastisk sted å være tillitsvalgt. Det var mange tillitsvalgte, god internskolering og mye tid og rom til å diskutere og utvikle seg, sier Guldbrandsen.
{s1}
Da en økonomidirektør en gang foreslo å kutte ned på antall frikjøpte tillitsvalgte, som var høyt sammenliknet med det andre arbeidsplasser hadde, sa sporveisdirektøren til Stein: «Du tror vel ikke jeg er så dum at jeg gjør det der? Jeg vet hvor mye de koster de konsulentene som ikke klarer å gjøre en like god jobb som dere.»
Han har sett noen av de konsulentene opp gjennom. Guldbrandsen har vært med i det han omtaler som «krigen om kollektivtransport på anbud» siden slagordene om å «ta subsidiebaronene» kom på slutten av 1980-tallet. Det dreide seg om private og offentlig e
