Psykisk helse
27.06.2017
Angela John og Øyvind Alvsaker opplevde det verste som kan skje foreldre. Drøyt et år før datteren Leona sovnet inn på sykehuset, fikk de vite at hun kom til å dø. - Vi kjempet en kamp vi visste vi ikke ville vinne, sier Angela i dag.
En lekegrind står midt på gulvet. Det bor barn her. Ved siden av står det to kasser med leker i alle farger. I vinduskarmen står det et fotografi av et barn på ca. seks måneder. Hun heter Leona, og er storesøsteren til Leon og Christelle. Ikke var. Er.
Det er snart fire år siden hun døde. Livet har gått videre. Den verste smerten er over. Men sorgen er der. Og minnene. Leona er nærværende i samtalen rundt bordet. Christelle, tre år, nikker når hun blir spurt om hun har en storesøster.
- Det var vårt første barn, sier Angela. - Det var ikke så lenge vi hadde henne, men hun er en del av familien. Jeg pleier å si at jeg har tre barn, hvorav to er fysisk til stede.
Tung beskjed
Leona ble ett år, åtte måneder og to uker. Da hadde hun levd over et år lenger enn det legene trodde. Bare tre måneder inn i datterens liv fikk Angela og Øyvind vite at Leona var alvorlig syk. Fem måneder etter fødselen fikk de beskjeden om at datteren bare hadde kort tid igjen å leve.
- Hvordan taklet dere å få vite at hun ikke ville leve mer enn noen måneder?
- Ja, hvordan takler man en sånn beskjed? Man opplever det som noe utenfor seg selv, sier Angela.
- Det synker ikke inn, blir nærmest fornektet. Og så håpet jeg et mirakel ville skje - det har hendt før. Jeg kan ikke beskrive hva jeg tenkte. Alt er helt fjernt. Jeg husker at det var varmt, at det var sommer. Vi ble oppfordret til å gå ut og få oss litt luft og noe å spise, og endte med å gå rundt uten mål eller mening.
Det var ikke noe håp om at datteren ville overleve sykdommen.
- Det var et sjokk, og det startet en sorgprosess. Men samtidig kunne vi ikke gå rundt og vente på at hun skulle dø. Vi kunne ikke leve livet som om hun allerede var død. Vi visste at hun skulle d�
Gå til medietDet er snart fire år siden hun døde. Livet har gått videre. Den verste smerten er over. Men sorgen er der. Og minnene. Leona er nærværende i samtalen rundt bordet. Christelle, tre år, nikker når hun blir spurt om hun har en storesøster.
- Det var vårt første barn, sier Angela. - Det var ikke så lenge vi hadde henne, men hun er en del av familien. Jeg pleier å si at jeg har tre barn, hvorav to er fysisk til stede.
Tung beskjed
Leona ble ett år, åtte måneder og to uker. Da hadde hun levd over et år lenger enn det legene trodde. Bare tre måneder inn i datterens liv fikk Angela og Øyvind vite at Leona var alvorlig syk. Fem måneder etter fødselen fikk de beskjeden om at datteren bare hadde kort tid igjen å leve.
- Hvordan taklet dere å få vite at hun ikke ville leve mer enn noen måneder?
- Ja, hvordan takler man en sånn beskjed? Man opplever det som noe utenfor seg selv, sier Angela.
- Det synker ikke inn, blir nærmest fornektet. Og så håpet jeg et mirakel ville skje - det har hendt før. Jeg kan ikke beskrive hva jeg tenkte. Alt er helt fjernt. Jeg husker at det var varmt, at det var sommer. Vi ble oppfordret til å gå ut og få oss litt luft og noe å spise, og endte med å gå rundt uten mål eller mening.
Det var ikke noe håp om at datteren ville overleve sykdommen.
- Det var et sjokk, og det startet en sorgprosess. Men samtidig kunne vi ikke gå rundt og vente på at hun skulle dø. Vi kunne ikke leve livet som om hun allerede var død. Vi visste at hun skulle d�
