Jeg møter glade ansikter med stemmebruk i toneregisterets komplette meny. Grove, hese, lyse, de fleste med utestemme, men også noen forsiktige, de som klarer seg med innestemme.
Glede, latter, skrål og skrik om hverandre, uttrykt av sitt innerste ønske om å være akseptert, bli sett og være populær. En blanding av kortvokste, lange, tynne, mørke og lyse individer.
Motorlyden fra skolebussen høres godt. Mercedesen. Den blå. Mange skal med. Dørene åpnes og inn stormer fellesskapet, ofte etter styrke og rang. De eldste først, helt bak til baksetet, så den ene etter den andre. Med ranselen på skrå over skuldra og skotøy som rekker godt oppover leggene. Strikkelua langt ned i panna og mange med reflekstrekk over ranselen, i gult.
Smilene er der. Noen hilser høflig og beskjedent, en del mangler tenner, men smiler likevel, og forteller meg om tannfeen. Andre ser meg ikke der jeg sitter i førerstolen og forsøker en hilsen. Det er de heldige som i trygghet kan entre den blå bussen.
Andre på sykkel er ikke like trygge, eller de langs med veiskuldra som balanserer på veikanten for å unngå trafikken. Privatbiler som henter er også med på å skape virvar på kryss og tvers. Det er et sjansespill å være skoleelev og ferdig med skoledagen.
De unge elevene har plassert seg i bussen som venter på at klokka skal bli ti over. Da kjører den. Det vet alle.
- Du må vente, jeg har glemt ranselen. Ikke kjør fra meg!
Et lite medmenneske løper ut av bussen, over skoleplassen i hundre for å hente sitt gjenglemte.
- Sjåfør! roper en annen. - Gunnar har ikke sikkerhetsselen på!
Oi! I kampens hete har jeg glemt å minne dem om den viktige sikkerhetsselen, og jeg griper mikrofonen.
- Har alle sikkerhetsselen på? spør jeg.
- Jaaa
