Numulitter er encellede organismer som lever på havbunnen, og akkumulerer en kalkplate inni seg. Denne blir liggende igjen når de dør, og kan minne om en mynt, derav navnet (numismatikk er studiet av mynter).
Noen få numulitter finnes i live i dag, men vi kjenner dem stort sett som mikroskopiske fossiler. De var imidlertid mange en gang i tiden. Såpass mange at deres indre «mynter» dannet en egen type kalkstein, som blant annet ble brukt til å bygge pyramidene i Egypt.
Et morsomt fun fact, nå til dags. På 1800-tallet var de imidlertid et argument i et heftig vitenskapelig slag.
Plutonister vs neptunister
Striden sto mellom plutonistene og neptunistene. De førstnevnte mente at Jorda startet som en stein og at dagens jordoverflate er dannet av materiale fra Jordas indre. Neptunistene så det helt omvendt, havet kom først, og felte med tiden ut stein som ble til jordkloden.
Blant frontmennene i plutonistenes hær finner vi Thomas Henry Huxley - Darwins Bulldog. Huxley mente de fleste bergarter på Jorda, som granitt og gneis, stammer fra Jordas indre - selv om han innså at omdannede bergarter som sandstein og skifer var dannet som bunnfall i vann, riktignok av materiale som opprinnelig kom innenfra.
Den andre leieren, neptunistene, hadde Johann Wolfgang von Goethe som ledestjerne.
Huxleys menn vant kampen med god margin, men noen gir seg aldri. I 1912 slo en mikrobiolog ved Londons Natural History Museum tilbake.
Numulitter overalt
Randolph Kirkpatrick hadde merket seg at pyramidene var bygget av kalkstein med fossile numulitter - og når han så nærmere etter, var det vanskelig å finne noe som ikke var bygget av numulitter. Uansett hva slags stein han la under mikroskopet - de var laget av fossile, encellede organismer fra havets bunn.
Derav storverket The Nummulosphere, hvor Kirkpatrick viser at ikke bare er jordkloden, men hele solsystemet - ja, faktisk hele universet - bygget av numulitter. Kirkpatrick hadde nemlig studert museets meteoritter.
Han fant også spor at numulitter i sin kones ansikt. Ellers var mannen både frisk og rask.
Runene på baksiden
Historien minner meg om en eldre, norsk teolog og ekspert på semittiske språk - statsstipendiat Kjell Aartun, medlem av Det norske vitenskapsakademi siden 1986.
Aartun fikk en del oppmerksomhet tidlig på 1990-tallet, fordi han, etter eget utsagn, hadde løst gåten med det uforståelige kretinske skriftspråket Linear A, og i tillegg hadde dechiffrert Faistos-diskosen fra samme øy. Han er ikke den e