Inger Therese Hoff er arkitekt og ansatt hos Nuno arkitektur. Da datteren ble alvorlig syk, opplevde hun å gå fra lamslått mamma til etter hvert å kjenne en voksende frustrasjon på vegne av faget sitt.
- I starten tenkte vi at det er flaks vi bor i Norge, her er jo alt på stell. Men jo mer tid vi tilbragte på sykehuset, jo mer tydelig ble det at det var veldig mye som ikke fungerte, sier hun.
Ikke plass til å leke, spise eller sove
I 2018 bodde familien, som da telte to voksne og to barn, på sykehuset i til sammen 40 uker.
- Vi spurte oss selv hvor lenge man må bo et sted for å kalle det et hjem. Og det ble viktig for oss å ivareta en form for hverdag, ved for eksempel å kunne spise middag rundt samme bord. Og det er det jo ikke plass til, egentlig. Rommet til datteren vår var hvitt, lite, og hun kunne ikke engang se ut av vinduet uten at vi holdt henne. Det minnet mer om en fengselscelle, uten plass til å leke, spise eller sove under verdige forhold, forteller Hoff.
Kort sagt var det ingenting ved arkitekturen som Hoff opplevde bidro til pasientens eller pårørendes livskvalitet.
