Fagpressenytt

Claudia Scott pleier å gå inn personalinngangen på den andre siden. Men i dag er det annerledes, det er ikke en vanlig dag på jobb på Frognerhjemmet midt i Oslo.

Vel innenfor stikker hun hodet inn i resepsjonen til dagens første kollegahilsen. Lyden av Bergen triller mykt ut, idet hun klemmer en fyr på en stol innenfor døra.

- Det er gammelsjefen gjennom 30 år, skjønner du. Han har akkurat sluttet, sier hun og leder oss hjemmevant inn i dagligstua, stopper opp ved den ene av de røde sofagruppene, stabler opp de to sorte gitarkassene. Langs kortveggen står piano og mikrofon og venter på jul, og på at Claudia skal synge for beboerne på julebordet. Slik hun alltid prøver å få til hvis hun er hjemme i Oslo - enten hun har vakt eller ei.



NÅ ER DET RIKTIGNOK en stund siden siste vakt. Hun har turnert med siste solo-plate «Let the ribbons fly». Det sjuende soloalbumet i en lang musikerkarriere. Den forrige fikk hun spellemannsprisen for.

Bare elleve år gammel debuterte hun på platen Best Of Country & Western, hun har sunget og spilt på langt over hundre av andre musikeres innspillinger.

Hun komponerer og spiller roots og country, og poprock med røtter i tradisjonell americana. Hvis du sjekker Platekompaniets kjøpelister, forteller den at de som har kjøp Claudias siste cd, også har kjøpt Stein Torleif Bjella, Beth Hart, Hellbillies og Norah Jones.



MEN NÅ, IDET HUN TRER OVER dørterskelen til sykehjemmet, inn til kollegaene og de gamle som bor her, trer hun samtidig inn i rollen i hennes andre yrke; sykepleier.

- Jeg er så enormt heldig som tilfeldigvis valgte sykepleien. Det har gitt meg mulighet til å ha to arbeidsfelt, og en balanse i livet.

- Godt er det, for som artist kan man bli voldsomt selvopptatt.

Sykepleier har hun