Gjenoppliving av gammel tradisjon
Det er fristende å si at renessansen startet med denne prisutdelingen på Kapitol, selv om det blir altfor enkelt å hevde at én bestemt hendelse eller person kan starte en hel epoke. Symboltungt nok markerte prisutdelingen en gjenoppliving av en antikk tradisjon, med et tilhørende fokus på antikkens diktning og tenkning. Og som vi har lært på skolen, innebar renessansen nettopp en gjenfødelse av antikkens åndsliv og menneskesyn etter tusen års mørketid, der filosofi og vitenskap angivelig stagnerte under kirkens lammende overherredømme. Ad fontes! - Til kildene! - var renessansehumanistenes slagord, som Petrarca var den første i rekken av.
Skylt ut med badevannet
Petrarca - eller Petrark, som han kalles på norsk - er i dag en glemt størrelse. Men på attenhundretallet og et stykke inn på nittenhundretallet, i latinskolens tid, var han velkjent og aktet, på linje med romerske storheter som Cicero og Vergil. Inntil forfattere med et kulturradikalt tilsnitt brakte latinskolen i vanry og sekstiåttergenerasjonen avlivet idealet om klassisk dannelse. Her til lands har setningen Mensa rotunda, svarte lille Marius og døde fra Alexander Kiellands roman Gift (1883) gått inn i vår kollektive bevissthet, til skrekk og advarsel.
Slik at latinskole helst assosieres med avfeldig kunnskap, meningsløst pugg og sadistiske lærere. Og dit ønsker ingen seg tilbake. Men det spørs om ikke noen barn ble skylt ut med badevannet da latinskolen, og latin som skolefag, havnet på historiens skraphaug. Særlig gjelder dette betoningen av klassisk dannelse, som Petrark var sin tids fremste talsmann for.
Dette innebar et fornyet studium av antikkens klassikere, og da først og fremst Cicero, som ifølge Petrark skrev den mest mønstergyldige latinske prosa. Petrark kalte sitt prosjekt for Den nye læring og gjorde det til sin livsopp - gave å utbre den. Av den grunn ble han i ettertid kalt humanismens far, fordi han med sin nye læring ble døråpneren for fjorten- og femten - hundretallets renessansehumanisme.
Mennesket i sentrum
Når vi kaller Petrark, med adskillig flere, for renessansehumanister, må vi ha klart for oss at de kun var humanister i en filologisk fo
