Ove Olsen Sæle
førstelektor, idrettsavdelingen, Høgskolen i Bergen
Det er mange sterke meninger om norsk landslagsfotball for tiden. Noen mener alt håp er ute for norsk deltagelse i neste VM. Mange identifiserer seg med sitt landslag, lidenskapelige bånd som samler nasjonen, eller splitter den, alt etter hvordan laget gjør det. Dette gjelder også på klubbnivå, der Ola Normann særlig dyrker engelsk fotball, et kjærlighetsforhold som går helt tilbake til november 1969 da engelske tippekamper ble et fast innslag på NRK. Den gangen vi hadde én fjernsynskanal, samme kulturelle bakgrunn.
Som én av mange gutter på 1970-tallet holdt jeg med Arsenal, og konverterte seinere til Manchester United. Vi dyrket disse klubbene: samlet på fotballkort, plakater, drakter og pratet seriøst om kampene og spillerne. Vi var våre helter når vi spilte fotball på løkka; Alan Hudson, Kevin Keegan og alle de andre.
Det var en magisk tid, men religiøs, neppe, i alle fall ikke det vi forbandt med kristendom eller religion. Mange av disse norske guttene på 1970-tallet er fortsatt, som voksen, tro mot laget sitt, men vil sannsynligvis ikke se på engasjementet som noe som angår gud, frelse eller troen på et liv etter døden.
Lidenskap, lojalitet og symbolkraft
Men det finnes de som seriøst mener at idrett og fotball
