Skjærtorsdag
Jeg vinket farvel til Linn Charlotte på brygga og la ut på min første soloseilas. Skjærgården ønsket meg velkommen med lite vind, beskjedne seilforhold og hyggelige møter med både niser og sel. Motoren gikk jevnt og trutt, og med jevne mellomrom sjekket jeg dørken etter vannlekkasje. Muligens litt for ofte, siden jeg er en smule traumatisert etter en strabasiøs tur med samme båt noen år tilbake. Etter å ha kommet meg et godt stykke forbi Strømstad, oppdaget jeg at noe ikke stemte.
Vann i motoroljen
Et gulhvitt belegg med majonesaktig konsistens hadde lagt seg som et tykt lag i kjølsvinet. Fra vår egen «Amanda» vet jeg at dette er ensbetydende med en god porsjon vann i motoroljen - nok til å presse oljen ut gjennom påfyllinga. Dette kunne ikke være sant! Motoren hadde fått desidert mest oppmerksomhet før avreise, og hadde sviktet allerede på første dag.
Jeg ringte hjem til Tyskland for å få ut litt frustrasjon, og ikke minst forhøre meg om hva jeg eventuelt kunne foreta meg. Faren min, som eide båten i en mannsalder før jeg overtok den, mente at det bare kunne være én ting. Han la skylden på en defekt toppakning, noe som lett kunne byttes så sant jeg fikk tak i en ny.
Med blafrende seil stevnet jeg inn i marinaen på Resö, hvor mannskapet på en norsk båt tilbød meg å låne litt verktøy. Mens jeg satte i gang med å demontere motoren, hadde jeg svogeren min på telefon. Han var ikke sen om å demontere en identisk motor som stod i garasjen hjemme. Minuttene var lange, og jeg håpet inderlig at den andre toppakningen måtte være tålelig intakt, selv om den ikke var ny. Siden det var skjærtorsdag, ville jeg i verste fall ikke lykkes med å få tak i en ny før over helga. Det ville sette hele tidsplanen på spill.
Med blafrende seil stevnet jeg inn i marinaen på Resö, hvor mannskapet på en norsk båt tilbød meg å låne litt verktøy.
Ingen Tysklands-tur
Det viste seg at den kasserte motoren ikke hadde toppakning i det hele tatt, ergo hadde den nok gjort nytten sin på båten før. Da jeg omsider fikk tatt av sylinderhodet, måtte jeg skuffet konstatere at toppakningen så ganske bra ut. Etter min mening innebar dette en mer omfattende motorskade, noe som betydde spikeren i kista for Tyskland-eventyret. Et blikk på værmeldinga og dagens erfaringer understreket at jeg aldri ville rekke frem i tide hvis jeg skulle basere meg på årer og seil.
Rimelig molefunken tok jeg en pust i bakken og tastet Linn Charlottes telefonnummer. Min første reaksjon hadde vært: «Da er det ikke annet å gjøre enn å snu, og så er jeg hjemme i løpet av morgendagen.» Responsen hennes var derimot: «Hvorfor tar du deg ikke en tur likevel?» Jeg tygget litt på forslaget og så med ett litt lysere på det.
Muligheten til å seile til


































































































